Rulett
Når eit nytt inntrykk kilar seg inn mellom dei andre tankane ein går med, då skjer det ofte at ein slektning av det nye inntrykket også dukkar opp, som ein skugge eller eit ekko, like etterpå.
------------
Midt i bildestraumen i sundagsrevyen: Eitt bilde set seg fast og slepper ikkje taket.
Russiske gutungar og ungdommar i sitt heimlands fengsel. På sparebrød og sparesupe, i frakkar med skrøpeleg fôr mot beinkald fimbulvinter, kommanderte til småtrippande taktfast springing, eksersis mot vitug prat. Ein, to, tre: "God dag!"
"Kva lærer de her?" spurde Hans-Wilhelm Steinfeldt ein av dei unge fangane.
"De kan du tenkje deg sjølv," var svaret.
Når det er trist i Russland, er det nådelaust gråbeintrist.
-----------
To dagar seinare les eg i tidsskriftet Prosa nr 1/2000 ei "dokumentarnovelle" av Vidar Kvalshaug: Sparky.
"Billy hadde sjøl vært en av karene på et av de tøffeste skiftene - kraftlaget, som de sa, glisende, karene som kalte den elektriske stolen for Sparky. De visste bedre, de gjorde vel det, men de visste heller ikke annet enn at de burde være glade for å jobbe her, glade for å ha en jobb i det hele tatt. Da myndighetene bestemte seg for å satse i Huntsville, og de nye blokkene ble bygd i 1962, var det en flokk lokale gutter som frivillig valgte en utdannelse som fangevokter i stedet for å gjøre som de fleste skoletaperne i denne byen, nemlig å verve seg til militær tjeneste, da slapp de å bli sendt til Tyskland eller til Asia i fire år eller mer, og det var da alltids noe."
Enok
(8/12-00)