Lydløst forsvant hun i det blå berget sittende rakrygget på den blå hesten. Konturene ble nesten helt borte.

Han gned seg kraftig i øynene, og kastet seg besluttsomt utfor den loddrette skrenten for å fly etter henne, - i retning av berget, der han sist så henne, som en lysende gul prikk i det blåe.

Den kraftige sidevinden fra den første store dalen han fløy tvers over, førte ham litt ut av retning, men han korrigerte kursen raskt med noen kraftige sleng med den venstre foten.

Der, der! --- så han henne igjen, hun gled inn i en sprekk i berget.

Mon tro hva hun skulle der, og hvor hadde hun egentlig funnet den blå hesten med vinger?

Lengselen og nysgjerrigheten gjorde at han kastet seg heftig på vinddragene, - ivrig videre, skjønt han også nøt hver strøm av vind og lufttrykket mot hele kroppen ---------- og luftigheten, utsikten over de dype, trange elvedalene, som han passerte i raskt tempo, med varierte glimt av grønn frodighet, og brus og drønn fra fossene.

Fossetåka stod mot ham som en sky.

Plutselig husket han ordene på den lille lappen han hadde funnet i hulen hennes:

"Alle mine fugler – har vinger
- bli med på ferden
- søk vinden
- denne dag
Fugl - Fuglebrus"

Ordene hadde brent seg inn i hjernen hans

Hva hadde hun ment? Han hadde grublet lenge på disse setningene, - var de ment for ham ?

Her han nå svevde i de sterke, oppadgående vindene mot det blåe berget, undret han på, om hun faktisk hadde forutsett at han denne dagen måtte kaste seg utfor stupet og fly etter henne?

Alle fuglefangerne fra det flate, brunsvidde kontinentet, som hadde søkt opp i fjellene for å få fuglene tilbake, hadde hun greid å lure. Ingen forstod hvordan hun hadde maktet å klatre ned i den steile, trange kløften og slippe alle fuglene ut av det store buret. Men hun hadde klart det! Hun var sterk og smidig, og den beste turkameraten han hadde hatt! Han kjente beundringen for henne stige inne seg, og den varme gode følelsen fylte hele brystkassen. Han ville holde henne tett, tett inntil seg igjen, slik som under ukene de var sammen på den milelange, hvite stranden med svabergene, - som på dagene i de frodige fjelldalene, og som dagene under fossen i det praktfulle elvegjelet med grotter og store, dype jettegryter.

Så vidt hadde hun unnsloppet fuglefangernes klør. Fuglene hadde flakset opp i en tett sverm, opp som en brusende vegg fra den trange mørke dalen, og fylt fjellene med liv og lyd igjen.

Var det her den blå hesten dukket opp første gangen?

Fugl - Fuglebrus.

Nå var han selv som en fugl og svevde, og kunne styre retningen med små, nesten umerkelig bevegelser med hender og føtter! Ikaros! Han tenkte på sønnen til Daidalos, som styrtet med smeltede vingefester, - han tenkte på alle andre mennesker som hadde utviklet tekniske farkoster for å løfte menneskekroppen opp fra bakken, og frigjøre dem fra følelsen av tyngdekraften, og vekten som presset dem mot marken.

Han kjente takknemlighet for at hun hadde frigjort ham og gitt ham kraft til å våge svevet.

Vinden som bar ham nå, presset så sterkt på at det lille som var igjen av skinn og tøy nesten blåste av den tynne, senesterke kroppen. Farten økte, og fjellet som først var fjernt og blått, begynte nå gradvis å skifte farger, - til brunt, oransje og sort, og med antydning til grønne partier i nedadgående drag og sprekker. I sin iver etter å finne henne raskt igjen, stirret han stivt mot det punktet der hun forsvant.

Med ett kjente han et voldsomt trykk mot begge skulderne, som fikk ham til å stupe nesten vertikalt ned mot bergsiden! Luften ble slått ut av ham, og det svartnet for øynene. Han ble slått inn i en spiralbevegelse, som fikk ham til å hive etter pusten. Han hadde ikke styrke nok til å stå mot det enorme presset bakfra, vri seg rundt og få et glimt av hva som hadde truffet ham. Det siste han sanset før alt eksploderte mot tinningene hans i flere lysglimt, og det stummende mørket tok over, var et dyrisk brøl som kom bakfra, og greiner som pisket ham i ansiktet.

----- fortsettelse følger