Fuglekassen

O

127                                                                                                   8.5.82

Kjære Olga, [...]

Og nå til Levinas:

1) Først og fremst takker jeg Ivan for at han har skrevet av hele essayet. {1} Hans sportslige ærgjerrighet til å hvirvle opp tankene mine kan virkelig være fornøyd med resultatet, essayet er fremragende, for meg betyr det nesten en åpenbaring og tvinger meg til å gjennomtenke mange ting på ny og bedre. (Noe som naturligvis ikke forblir uten innflytelse på mine tanker på den planlagte brev-serien.) Foreløpig er jeg ikke i stand til å reagere på det på noen sammenhengende måte; jeg må først oppleve og fordøye det behørlig, og jeg vil heller ikke unødig foregripe begivenhetene. Derfor bare tre telegrafiske bemerkninger i farten:

2) Min forståelse for visse ting til nå - i sin aktuelle form i hvert fall - har kanskje lidd av en lignende mangel, som den Levinas kritiserer hos den største filosofen i vår tid: {2} at eksistensen, menneskelig subjektivitet, menneskeligheten ble betraktet altfor instrumentalt (nærmest som en belyst passasje som ikke inneholder annet enn det som passerer gjennom den - eller som noe som er definert hovedsaklig gjennom det det ikke er, nemlig sitt forhold til ikke-jeget) og at menneskets subjekt - som det som bør føres tilbake til "grunnenes kategori" {3} og som ikke er bare "utenfor" seg selv - riktignok kanskje ble erklært for sådant, men forble nærmest uforklart, slik at den tilsist måtte ta seg ut som en innholdsløshet eller abstraksjon. Jeg tror at jeg vil bli nødt til å formulere bedre for meg selv forholdet mellom ansvar og identitet. (Ansvaret grunnlegger riktignok identiteten; men mennesket er ikke ansvarlig på grunn av sin identitet, men er identisk fordi det er ansvarlig, mens det befinner seg i sitt ansvar før det bestemte seg for det og før det overhodet kunne velge. Dets ansvar er altså ikke noen uropprinnelig akt av en "våken" ånd som søker seg selv og avgrenser seg selv i verden, men ånden erkjenner det bare etterhvet - gjennom livets prøvelser - i menneskets erfaringer med seg selv. I denne mening "oppdager ansvaret seg selv" altså; i denne mening har antagelig også identiteten virkelig den paradoksale konstitusjon som den har hos Levinas; den er begrunnet i det at mennesket ikke bare er seg selv; som noe bestemt konstituerer identiteten seg ved en transcendens av seg selv, ved å gripe eller begripe den. Jeg gleder meg til jeg (inspirert av Levinas) vil kunne granske det grundigere og mer inngåande enn hittil.

3) To små konkrete bemerkninger: a) jeg har alltid hatt følelsen av at den revolterende ungdommen (i sitt før-ideologiske eller førspråklige tillløp) er et uhyre viktig fenomen (jeg så til og med de første tegn på en "eksistensiell revolusjon" i den, menneskets tilbakekomst til seg selv) - Levinas ikke bare   bekrefter mitt inntrykk, men forklarer det samtidig. b) Tanken om at "menneskene søker seg selv i slavenes utsatthet" holder jeg også for svært presis. Bekreftes det kanskje ikke også av vår erfaring av meningsfullt fellesskap, som oppstår av fremmedheten i ikke-jeget, av erkjennelsen av den (som fører til dens utdypelse), av å akseptere den, av denne "utsatthet"? (Jeg henviser til siste kapittel i "De maktesløses makt".) {4}

4) Hos Levinas føler jeg nedlagt ikke bare den åndelige tradisjon og tusenårige erfaringer til jødefolket, men også erfaringen til et menneske som har vært i fengslet. Jeg gjenkjenner den på hver linje og kanskje derfor taler det slik til meg.

Jeg har nettopp fått et brev til (fra hvem? med hvilke nyheter?), men i siste øyeblikk ble det avgjort å utlevere det til meg "først neste gang". Kanskje kunne jeg ennå søke om å få det, men det vil jeg ikke (jeg henviser til punkt 3 i mitt brev 120, som forklarer årsakene til såvel ikke-utleveringen som til ikke-ansøkningen). Slik har jeg igjen en grunn til uro og til å gjennomleve - mere passivt enn passiviteten - min sårbarhet i stil med Levinas. - x -

Søndag [...] Nesten hver setning av denne Levinas oppfordrer til en lengre samtale; anmerkningene fra i går var bare overfladiske, marginale og tilfeldige. [...]

- x -

Javisst - tannen! Dette med kjeven hadde sammenheng med at jeg hadde en "fistel" der, jeg går hos tannlegen. Uken har vært relativt rolig. Jeg tenker på deg med ømhet!

Din Vasek

{1} Emmanuel Levinas, Humanisme de l'autre homme, Montpellier 1972, Sans identité, (pp 83-101)

{2} Levinas, Sans identité II, p. 89: kaller Heideggers filosofi "den mest inflytelsesrike i vårt århundre, som sies å være allerede post-filosofisk".

{3} ibid. p.86: "Désormais le sujet s'elimine de l'ordre des raison."

{4} De maktløses makt, essay av V.H., 1978, (tysk: Versuch, in der Wahrheit zu leben, Von der Macht der Ohnmächtigen, rororo 1980).

^til toppen