Fuglekassen

O

130                                                                                                  29.5.82

Kjære Olga,

     under værmeldingen for noen dager siden (den kommer hver dag før TV-avisen, derfor ser jeg den regelmessig) var det noe som klikket i studio og lyden ble borte, mens bildet fortsatte normalt (det kom heller ingen melding om "FEIL", eller noe fotografi av et landskap som det pleier å være i slike tilfeller). Medarbeideren fra meteorologisk institutt som forklarte værvarslet, oppfattet snart hva som var skjedd, og da hun ikke var profesjonell TV-vertinne eller programleder, visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Og da hendte det noe merkelig: rutinens slør falt av henne og plutselig stod det foran oss en ulykkelig, forvirret kvinne, overfalt av forferdelig usikkerhet: hun sluttet å tale, så fortvilet på oss og til forskjellige sider, hvorfra det selvølgelig ikke kom noen hjelp, hun ble flau, svettet, det fantes ingen utvei for henne, hun kjempet med gråten. Uthengt for millioner av menneskers blikk og samtidig håpløst alene, kastet inn i en ukjent, uventet og uløselig situasjon, ute av stand til til å vise med noen slags mimikk at hun stod over situasjonen (kanskje trekke på skuldrene eller smile), sank hun ned til bunnen av pinlighet der hun stod i hele den menneskelige maktløshets uropprinnelige nakenhet, ansikt til ansikt med den onde verden og med seg selv også, med absurditeten i sin situasjon og med det fortvilte spørsmål hva hun skulle gjøre for seg selv, hvordan berge sin verdighet, hvordan bestå, hvordan være. Dette virker kanskje overspent, men jeg så plutselig i dette opptrinn et bilde på menneskehetens utgangssituasjon: situasjonen å bli adskilt, å bli kastet ut i verdens fremmedhet og bli stillet overfor spørsmålet om seg selv. Men dette er ikke alt: som jeg straks etter ble klar over, opplevde jeg - om bare for et øyeblikk - situasjonens gru nesten fysisk sammen med denne damen, jeg falt sammen med henne ned i en forderdelig forlegenhet, jeg rødmet og skammet meg sammen med henne, og var også på gråten. Uavhengig av min vilje ble jeg oversvømmet av en uforklarlig sterk medfølelse med denne fremmede personen (overraskende nettopp her, hvor man uvilkårlig gir etter for fangenes alminnelige hang til å oppfatte alt på TV som en del av den fiendtlige verden som har sperret dem inne): jeg var ulykkelig fordi jeg ikke på noen måte kunne hjelpe henne, ta henne i forsvar, være i hennes sted eller i det minste stryke henne over håret.

Hvorfor følte jeg plutselig - stikk i strid med all forstand - så sterkt ansvar for et menneske som jeg ikke kjente, og hvis ulykke attpåtil nådde meg bare gjennom TV-skjermen? Hva hadde jeg egentlig med det? Angikk det meg kanskje - om ann aldri så fjernt? Er jeg kanskje mer mottagelig og følsom enn andre? (Kanskje er jeg det, men forklarer det noen ting?) Og hvis jeg er, hvorfor var det nettopp dette som rørte meg slik, når jeg i dag og i alle dager ser uten sammenligning større lidelser omkring meg?

Jeg føler meg ikke i stand til, etter å ha lest et kort fragment, å avgjøre bredden, arten og dybden av den betydning som begrepet ansvar har i Levinas' filosofiske verk. Men hvis Levinas hevder at ansvaret for andre er noe svært opprinneelig og viktig, som vi er kastet ut i og som vi på en måte helt fra begynnelsen overstiger oss selv med, og at dette ansvar går forut for vår frihet, vilje, valg og selvprojekt, da deler jeg hans syn fullt ut; jeg har egentlig alltid følt det slik, om jeg kanskje ikke var klar over det og formulerte det på denne måten. Ja, det ubegrensede og umotiverte ansvar, denne "eksistensen utenfor egen eksistens" er uten tvil en av de ting som vi uropprinnelig er kastet ut i, og som konstituerer oss; dette ansvar, ennå ikke filtrert gjennom noe, fritt for all spekulasjon, som går forut for all gjennomtenkt "på-seg-taen", ansvaret som ikke lar seg overføre på noe og ikke forklares av noen psykologiske skjemaer, er her så å si før enn selve jeg-et; i begynnelsen befinner jeg meg oppe i det, og først siden - mens jeg på en eller annen måte mottar eller avslår denne kastetheten - konstituerer jeg meg som den jeg er.

Hendelsen med meteorologen var i seg selv ingen ting, likevel bekreftet den all dette anskuelig for meg ved min egen mikro-erfaring - ikke bare fordi den hendte meg i en atmosfære som var fremkalt av lesningen av Levinas-fragmentet, men særlig vel for di den var forbundet med en så lapidarisk (kortfattet) fremstilling av den fundamentale menneskelige utsattheten og sårbarheten. Og hvis jeg et øyeblikk følte et så sterkt ansvar nettopp for denne damen og følte slik med henne (skjønt min fornuft vet at hun uten tvil har det bedre enn jeg, at hun - såfremt hun vet om meg - antagelig aldri tenker på meg), så var det vel fordi at jo tydeligere og mer gjennomsiktig menneskelighetens utsatthet, sårbarhet og maktløshet er, desto sterkere roper dets ulykke på deltagelse: en annens nesten dramatiske avdekkede utsatthet, fratatt alle tåkeleggende avleiringer og alt "skinn", aktualiserer og avdekker for en ens egen opprinnelse og halvt glemte utleverthet, kaster en tilbake i den, og slår en brått med erkjennelsen av at det egentlig også er en selv, som stå her slik alene og forlatt, uten hjelp og redning; at det er et bilde på ens egen fundamentale situasjon, nemlig vår alles situasjon, vår felles forlatthet, forlattheten til selve menneskeligheten som er kastet ut i verden, forlattheten som sårer oss alle likt, uten hensyn til hvem det er som nettopp nå såres konkret.

Jeg undret meg over min plutselige og litt meningsløse medfølelse. Men det er jo også betegnende: ansvaret for en annen som en del av vår kastethet som var her "før jeg-et", er jo scenens dimensjon der jeg-et som spørrende væren konstituerer seg, og som det etterpå undrer seg over, av denne forundringen (over verdens fremmedhet og over seg selv) vokser jo selve spørringen frem, ånden og følgelig også "jeg-et" som subjekt for alle spørsmål.

Væren i værens integritet - forvandlet gjennom kastetheten inn i verdens fremmedhet til et minne og et ideal - gjennomtrenger oss med sin avglans eller ekko, er vår "annen" kastethet. Og slik det ikke finnes noen utvei fra den verden hvor vi er dømt til å leve, slik finnes det heller ingen utvei ut av vår uoppfylte forening med værens universitalitet, ut av den pinefulle tilstedeværelsen av dens fravær i oss, av denne vedvarende oppfordring til transcedens, av dette kall fra vårt opphav og mål. Når jeg tenker over hvor det kommer fra, dette uendelige, ubegrensede, pre-rasjonelle og pre-argumentative ansvar uten forbehold, ansvaret for en annen og andre, da faller det meg inn at det egentlig ikke kan være noe annet enn en ytring fra den adskilte værens erindring om vår fordums væren i væren, om dens før-subjektive forbundethet med universet, dens vesentlige trang til å oppheve sin fengsling inne i seg selv, tre ut av seg selv og igjen flytte inn i værens integritet. Det andre menneskes utsatthet og sårbarhet berører oss altså ikke bare fordi vi i dem gjenkjenner vår egen utsatthet og sårbarhet, men av en uten sammenligning dypere grunn: nettopp fordi vi erkjenner dem slik, når "værens røst" oss sterkere gjennom dem, enn gjennom hva som helst ellers: værens nærvær i vårt savn etter den, og i vår lengsel etter å vende tilbake til den synes her plutselig å møte seg selv slik som den avdekkes i den annens utsatthet. Dette rop fra dypet i en annens skjebne forstyrrer oss, vekker oss fra vår søvn, mobiliserer vår lengsel etter vår egen subjektivitets transcedens, taler umiddelbart til vår latente erindring om vår "prenatale" (før-fødselen) tilstand av væren i væren; dette rop er så å si sterkere enn alt ("fornuftig") i oss - og vi faller plutselig - drevet til å identifisere oss med væren - ned i vårt ansvar. Ut fra dette synspunkt viser ansvaret for en annen seg som et gjenopplivet eller aktualisert ansvar "for alt", for væren, for verden, for dens mening; som oppvekket deltagelse i væren, eller med identifikasjon med det vi ikke er og det som ikke angår oss; som åpenbart ur-erfaring av oss selv i væren og av væren i oss; som en ytring av den dypeste intensjon til å dekke verden med vår subjektivitet. Medfølelse, kjærlighet, spontan hjelp til nesten, alt som overskrider enhver spekulativ bekymring for eget opphold i verden og som går forut for den, disse virkelige "hjertets dybder" kan man altså oppfatte som en enestående del av det som kastetheten tilbake til opprinnelsen i værens integritet forvandler seg til, utfolder seg med og blomstrer frem i den menneskelige subjektivitetens verden, og hvormed denne subjektiviteten igjen og igjen strekker seg mot denne integriteten med og vender tilbake til den med - for selv hele tiden å undres over det - slik som jeg undret meg over min medfølelse med meteorolog-damen, som ble overrumplet av en klikk i TV-teknikken. [...]

Kysser deg Vasek

P.S. Jeg har tannpine over hele kjaken.

^til toppen

Hovudmeny:Fuglekassen               Del-meny: Havel-tavle