Fuglekassen

O

Václav Havel: Brev til Olga. Oversatt av Milada Blekastad. - Aschehoug 1987

----

"Brev til Olga" er omsett til norsk av Milada Blekastad. Ho har også skrive ei solid innleiing til boka som for dei fleste lesarar vil vere nyttig og inspirerande som "stige og inngangsdør" til sjølve boka. Blekastad gir ei historisk innføring i samanhengen og bakgrunnen for det som skjedde. Ho formidlar også ein dokumentasjon og ei innleving i koss Havel gjennomlevde og heldt ut det fire åra i brutalt fengsel. Eg set hit ein del av denne innleiinga. - E.K.

"Leseren som vil følge forfatteren av Brev til Olga fra brev til brev gjennom disse årene, helst ett ad gangen og med mellomrom, som de ble skrevet, og sammenligne datoene med begivenhetene ute i verden til enhver tid, vil rent umiddelbart oppleve "de rystedes solidaritet" som Patocka taler om, og de krav som stilles i Havels "liv i sannhet"." - M.B.

Innledning

"... Det dreier seg om en skjønnlitterær forfatters
brev-betraktninger og ikke en filosofs begreps-
messige bindende konstruksjoner." (Brev 76)

Den 23.oktober 1979 felte byretten i Praha en dom over seks personer som var funnet skyldige i "undergraving av republikken":  journalisten Otta Bednárová ble dømt til tre års frihetsberøvelse, filosofen Václav Benda til fire års frihetsberøvelse, journalisten Jirí Dienstbier til tre års frihetsberøvelse, forfatteren Václav Havel til fire og et halvt års frihetsberøvelse - alle disse i "forbedrings-oppdragende gruppe I". Husmoren Dana Nemková, mor til syv barn, fikk to års frihetsberøvelse betinget, journalisten Petr Uhl fem års frihetsberøvelse i "forbedrings-oppdragende gruppe II".

Dommen fremkalte voldsomme protester, fra mange personligheter, organisasjoner og regjeringer over hele verden til Europa-parlamentet. Den ble anket, men ble den 20.desember 1979 i sin helhet stadfestet av appellretten.

Alle de dømte tilhørte VONS, Utvalget til forsvar for urettferdig forfulgte innenfor borgerrettsinitiativet Charta 77.    De ble dømt som forbrytere ifølge § 98/1, som forbyr "hjemme eller i utlandet å spre skriftlige informasjoner som retten finner skadelige". Spredningen foregikk på den måten at VONS i hvert enkelt tilfelle av lovstridig behandling av mistenkte, anklagete eller dømte enkeltpersoner eller deres familier, henvendte seg med brev til overordnede myndigheter for å gjøre dem oppmerksom på misbruk av loven. Brevene ble ignorert, og først etter det spredt i avskrifter og delvis offentliggjort i utlandet. Det var disse brevene retten fant "skadelige".

Václav Havel var den mest kjente av de dømte. Allerede fra 1960-årene er hans skuespill blitt oppført over hele verden, også i Norge. Dessuten er han kjent som en glimrende essayist, samfunnskritiker og forkjemper for rettferdigheten. Han var en av initiativtakerne til Charta 77 og en av dens tre første talsmenn. Av den grunn hadde han allerede flere ganger sittet i varetektsfengsel, og i oktober 1977 sammen med flere andre fått en betinget dom for "beskadigelse av republikkens interesser i utlandet", ved å ha hjulpet til å sende et manuskript av den gang ukjent innhold til utlandet.

Alle de dømte i denne nye saken var blitt arrestert om natten den 25.mai 1979 og satt i varetektsfengsel i Ruzyne nær Praha, strengt isolert fra hverandre. Derfra kommer de første brevene til Havels kone Olga. De voldsomme reaksjonene i utlandet som arrestasjonen fremkalte, hadde gjort Havel til en brysom fange for regimet. I all hemmelighet ble han under forhørene tilbudt å få reise til USA, men avslo. Det samme gjentok seg flere ganger under soningen av straffen. Men Havel ville sone den i likhet med de andre dømte i saken.

Etter at dommen var trådt i kraft, ble tre av de dømte, Havel, Benda og Dienstbier, overført til "gjennomføringen av straffen", som det heter, i arbeidsleiren Hermanice nær gruvebyen Ostrava nord i landet, og beordret til tvangsarbeide i stålverkene der.

Det finnes ingen politiske fanger i Tsjekkoslovakia. Loven kriminaliserer nemlig alt som "retten finner skadelig", statsfiendtlig eller sjenerende. Det finnes heller ingen fengsler, bare "forbedrings-oppdragende" anstalter av forskjellige kategorier. Gruppe I er den mildeste. "Forbedrings-oppdragelsen" består i tungt arbeide under militær disiplin, og systematisk individuell påvirkning. Hver fange har sin spesielle "pedagog" eller "oppdrager" (her oversatt med veileder), som avgjør hva som er "i overensstemmelse med målet for oppdragelsen" eller ikke. I første instans er det han som sensurerer fangens post, diskuterer innholdet med ham, sender hans brev eller lar være, utleverer til ham ankomne brev eller lar være, innvilger eller nekter ham å ta imot pakker og besøk, pålegger ham straff eller innvilger lettelser, etter eget forgodtbefinnende eller hemmelig vink ovenfra. Selve "frihetsberøvelsen" består i at fangen straks blir fratatt alt sitt, til og med navnet, og må presentere seg som "domfelt nr.xxx". Han blir plassert i trange sovesaler sammen med kriminelle langtidsfanger bokstavelig talt tett inn på kroppen dag og natt, og pålagt en arbeidsnorm som kan være opptil det dobbelte av det som er vanlig for tilsvarende arbeid i frihet. Klarer han ikke å oppfylle den, straffes han med bl.a. nedsatt matrasjon, pakkeforbud, allsidig mobbing og trakassering, "dette sentrale middel for forbedringsoppdragelsen", ifølge Havel i et intervju i 1986. Alt dette ble maksimalt utnyttet i Havels tilfelle. Bestandig fikk han større straff enn andre for den samme forseelse.

Normalt gir fengselsreglementet hver innsatt rett til å skrive et brev på to A5 ark i uken, til en av sine nærmeste, men bare om "familiære" ting, og motta brev fra dem, alt sensurert. Fire ganger i året får han motta besøk og en tre-kilos gavepakke, hvis han skikker seg vel. Fangene blir påbudt å følge med i et bestemt nyhetsprogram på TV og lese partiorganet Rudé Právo. De har anledning til å låne bøker på fengselsbiblioteket, å se utvalgte filmer og programmer på TV. Reglene gjelder for alle anstalter i gruppe I, altså også i Bory nær Plzen (Pilsen), der Havel var plassert fra juli 1981 til januar 1983.

Alle brev i denne boken er adressert til Havels kone Olga, født Splichalová, og gjennom henne delvis til broren, ingeniør Ivan Havel og til vennekretsen. Deres første leser var imidlertid veilederen. I mange tilfeller var også han den siste - brevet ble ikke sendt. Derfor nummererte Havel omhyggelig alle sine brev, og bad om beskjed om de var ankommet. Brevene er nemlig planlagt som deler i en større sammenheng. Ble de ikke avsendt, måtte han gjenta innholdet i neste brev - en uke senere. I tilfeller hvor det første brevet likevel ankom, ofte med ukers forsinkelse, er gjentagelsen sløyfet i originalutgaven, det samme gjelder brev og avsnitt av utelukkende praktisk innhold. Derfor mangler mange av numrene.

Fru Olga hadde kategorisk frabedt seg enhver intim tone, fordi brevene ble lest (og kunne misbrukes) av sensuren. Ektefellenes lange, barnløse ekteskap hadde utviklet seg til et modent, kameratslig forhold. Sensuren virket likevel svært hemmende på formen i brevene: "... mine brev forekommer meg en smule krampaktige, ganske upersonlige, kort sagt, jeg liker dem ikke noe særlig ..."  -   "... fra naturens side byr det meg imot å offentliggjøre mine følelser, jeg skjuler meg snarere bak visse avpersonaliserte (eller tilsynelatende avpersonaliserte) konstruksjoner, det være seg i mine skuespill eller nå for tiden i disse mine brev-betraktninger," skriver Havel (brev 113).

Det var et sjokk, en dyp rystelse for de tre vennene å komme til arbeidsleiren. Med ett slag ble de kastet inn i en verden som de ikke ante noe om, fratatt sin egen identitet og totalt utlevert til en beryktet leirkommandant som selv fangevokterne skalv for. Den gigantiske maurtue av en leir minnet mest av alt om et inferno av larmende stålverk, menneskelig ondskap og elendighet. Etter den voldsomme skandaliserings-kampanjen som alle landets massemedia hadde utfoldet mot dem under prosessen, ble de helt overraskende mottatt av sine "tatoverte kolleger" som helter, og beskyttet av "kongene" blant dem, fordi de "satt for sannheten", som fangene sa. Det hjalp dem å overleve rent fysisk, men forsterket inntrykket av den totale absurditeten i deres situasjon. Det skapte en forventning hos medfangene, som de ikke måtte svikte, men også "et dramatisk samliv med spørsmålet om mening" (94), som varte i årevis.

Det enestående i brevene til Olga ligger allerede i selve det faktum at Havel bevisst komponerer - og gjennomfører - sitt "vidnesbyrd om et menneske i en bestemt situasjon" (110) som et enhetlig litterært kunstverk, en slags "utviklingsroman" som nødvendigvis utspiller seg utelukkende på det indre plan. Det ytre har han ikke lov å nevne, stort sett. Det blir en anspent, oppslitende kamp med mange hindringer underveis, gitt av selve situasjonen, med problemer som tårner seg opp, med sykdom og egen svakhet. Han har ingen ting å stille opp mot alt dette unntatt erkjennelsen. Å beskrive den indre kampen "overgår mine krefter", etter hvert brev kjenner han seg "tom". (52) Men han gir ikke opp, griper problemet an fra en helt annen side, til han rent filosofisk ser selve "adskillelsen som menneskets utgangsposisjon" og søker klarhet over den egentlige sammenhengen mennesket, både som individ og samfunnsvesen, står i her i verden - i jegets forhold til væren, verden og Intet. Skjebnen har plassert ham i leiren mellom katolikken Benda og ateisten Dienstbier.

"Virkelig filosofi har jeg hverken utdannelse til eller erfaring i, jeg har ingen ting begrepsmessig klart på forhånd - jeg gjør det klart for meg ved å skrive" (110). Han går på kunstnervis ut fra sin konkrete livserfaring, både med teatret, skrivingen og erfaringen av det absurde, og tenker fra nytt av over menneskets (og sin egen) identitet og ansvar i filosofisk, ja metafysisk lys. Tankegangen strekker seg i sammenheng gjennom lange brevsekvenser, for plutselig å trekke inn noe helt annet. "Jeg skriver hele tiden nokså springende, slik at mange ting får sin mening først lenge etter at de er blitt skrevet" (70), men "alt vil innbyrdes føye seg sammen og henge sammen, noe som ganske enkelt er gitt i og med at det bestandig er jeg som skriver det." (71) Tankegangen er ikke logisk-deduktiv, men dynamisk, levende i stort og smått, og snarere syklisk enn lineær. Han er selv det "brennpunkt som mine forskjellige betraktninger løper sammen i eller går ut fra", betraktninger om menneske-jeget i sin alminnelighet. Han ser tingene i deres mangetydighet og evige bevegelse, konfronterer dem dramatisk med hverandre. Men han kjemper for sitt eget livs mening, for å berge sin egen identitet, den moralske først og fremst. Samtidig som tankegangene kan bli høyst abstrakte og intellektuelle, tydelig merket av hans tekniske utdannelse og interesse for moderne fysikk, blir tenkningen svært dramatisk og konkret. Brevene som er dømt til å være "monologisk trådspinning" som i høyden kan få svar etter ukers venting, forvandler seg til skuespill mellom begrep-personer og anskueliggjør selv "den gåtefulle prosess, som vårt "jeg" er". (132) Her, på toppen av kunstnerisk og intellektuell konsentrasjon kan han føle seg litt friere - det viser seg at sensuren har vanskelig for å følge med, uten å ville innrømme det. Den lar det passere som begynnende galskap, så vanlig i disse omgivelser.

Likevel blir det en nesten overmenneskelig anstrengelse å holde tanketråden intakt og "spinne" den eller "hale den ut av seg" (som en edderkopp) i én sammenheng med flere ukers avbrytelser, uten den minste kladd eller notat, da selv det å ha skrivesaker på cellen er strengt forbudt. Hele uken brenner han av meddelelsestrang, men i den korte skrivestund må han skjelve for sensuren for hvert ord han sirlig og leselig setter ned på papiret. Trass i alt beholder han oversikten over hva han har skrevet og i hvilket brev - for år tilbake - og planlegger hele brevsekvenser lenge i forveien. Og det er ikke bare krangel og bråkende medfanger, minimal bordplass, mange straffer og opphold i det forferdelige "hullet" som truer med å kutte tråden for ham, men også de så sårt etterlengtede reaksjoner og bemerkninger fra vennene, som fru Olga eller broren behendig fletter inn i sine brev til ham. De kan lett avspore hans tankebaner, men får til slutt sin mening i helheten, og særlig i siste del av boken. Når han sommeren 1982 endelig kommer til klarhet, setter han definitivt punktum for hele brevsamlingen. Det ble ikke offentliggjort flere av hans brev fra fengslet, unntatt fragmentet før den plutselige løslatelsen i 1983.

(Som eg skreiv til å begynne med har det ikkje vore meininga å gjere ei avskrift av heile innleiinga. Avskrifta ovanfor er ca halve teksten, frå byrjinga og utover. I den vidare delen går Milada Blekastad m.a. inn på dei ulike tema som Havel tekopp i breva og elles i sitt forfattarskap. Her gjer eg eit opphald, men tek med det avsluttande avsnittet, som følgjer i avskrift nedanfor. - E.K.)

Ved nyttår 1987 feiret Charta 77 sitt 10-års jubileum, noe som i og for seg er eksepsjonelt, alle forfølgelsene tatt i betraktning. Ingen av underskriverne har unngått dem i mellomtiden. Her i Norge har vi fra før av et førstehånds innblikk i Chartas filosofiske bakgrunn i Jan Patocka, Kjetterske studier i historiens filosofi. Med et tillegg: Jan Patocka og Charta 77, (Idé og tanke 36, Oslo 1979). Der er det opprinnelige Charta dokumentet gjengitt i sin helhet, og ytterligere begrunnet av filosofen som snart etter gav sitt liv for denne sak, som en av Chartas tre første talsmenn. Det foreligger også en bok av den andre av talsmennene fra den gang, politikeren og sosialøkonomen Jirí Hájek, Praha ti år etter: 1968-1978, Oslo 1978. Den tredje talsmannen den gangen var Václav Havel. Boken som hermed legges frem for norsk publikum er en kunstners vidnesbyrd, også om denne bevegelsens videre skjebne. Leseren som vil følge forfatteren av Brev til Olga fra brev til brev gjennom disse årene, helst ett ad gangen og med mellomrom, som de ble skrevet, og sammenligne datoene med begivenhetene ute i verden til enhver tid, vil rent umiddelbart oppleve "de rystedes solidaritet" som Patocka taler om, og de krav som stilles i Havels "liv i sannhet".

M.B.  

Oslo, september 1987

^til toppen

Hugen har samla nokre tekstar av og om Havel. Ei liste finst her: Havel-tavle

Velkomen til Hugen: Hugen