Fuglekassen

O

"Som øksehugg preger de store årstallene det 20.århundres Europa med dype hakk."

Som øksehugg preger de store årstallene det 20.århundres Europa med dype hakk. Den første krigen i 1914, den andre og den tredje, den lengste, som kalles den kalde, og som ender i 1989 med kommunismens forsvinning. Foruten disse store årstallene som vedrører hele Europa, bestemmer årstall med sekundær betydning enkeltnasjoners skjebne: 1936 og borgerkrigen i Spania; 1956 og den russiske invasjonen i Ungarn; 1948, da jugoslavene gjorde opprør mot Stalin, og 1991, da de alle sammen ga seg til å drepe hverandre. Skandinavene, nederlenderne og engelskmennene nyter det privilegium ikke å ha opplevd noe viktig årstall etter 1945, noe som har gjort det mulig for dem å gjennomleve et deilig intetsigende halvsekel.

Tsjekkernes historie i dette århundret smykkes av en bemerkelsesverdig, matematisk skjønnhet som skyldes den tredoble gjentagelsen av tallet 20. I 1918 fikk de sin uavhengige stat etter flere hundre år, og i 1938 mistet de den.

I 1948 innviet revolusjonen, som var importert fra Moskva, det andre tyveåret med terror. Det endte i 1968, da russerne invaderte landet med en halv million soldater, rasende over å se dets frekke frigjøring.

Okkupasjonsmakten satte seg fast med hele sin tyngde høsten 1969 og dro sin vei uten at noen ventet det høsten 1989, forsiktig og høvisk, slik alle Europas kommunistregimer gjorde den gangen: det tredje tyveåret.

Det er først i vårt århundre at de historiske årstallene har grepet så grådig tak i hver enkelts liv. Det er umulig å forstå Irenas tilværelse i Frankrike uten at vi først analyserer årstallene. I 1950- og 1960-årene var en emigrant fra kommunistlandene dårlig likt; den gangen anså franskmennene fascismen som det eneste virkelige onde: Hitler, Mussolini, Francos Spania og diktaturene i Latin-Amerika. Først gradvis, mot slutten av 1960-årene og i 1970-årene, bestemte de seg for også å betrakte kommunismen som et onde, skjønt som et onde av mindre grad, la oss si som onde nummer to. Det var på denne tiden, i 1969, at Irena og mannen hennes emigrerte til Frankrike. De skjønte fort at sammenlignet med onde nummer én var den katastrofen som hadde rammet landet deres, altfor lite blodig til å kunne gjøre inntrykk på deres nye venner. Når de skulle forklare seg, vennet de seg til å si noe sånt som:

"Uansett hvor redselsfullt et fascistisk diktatur måtte være, forsvinner det med diktatoren, slik at folk kan bevare håpet. Kommunismen, støttet av den enorme russiske sivilisasjonen, er derimot en tunnel uten ende for Polen og for Ungarn (for ikke engang å snakke om Estland!). Diktatorene er forgjengelige, Russland er evig. Ulykken for de landene vi kommer fra, ligger i det totale fravær av håp."

Slik uttrykte de trofast det de tenkte, og som støtte siterte Irena en fire linjers strofe av den tsjekkiske samtidslyrikeren Jan Skacel: Han snakker om sorgen som omgir ham; denne sorgen skulle han gjerne løfte opp, ta den med langt bort og bygge et hus av den, der skulle han stenge seg inne i tre hundre år og ikke åpne døren på tre hundre år, ingen skulle han åpne døren for!

Tre hundre år? Skacel skrev disse verselinjene i 1970-årene, og han døde i 1989, i oktober, altså én måned før de tre hundre års sorg som han hadde sett for seg, løste seg opp på noen dager: Folk fylte Prahas gater, og nøkkelknippene i deres løftede hender kimte den nye tiden inn.

Tok Skacel feil da han snakket om tre hundre år? Ja, selvfølgelig. Alle spådommer tar feil, det er en av de få vissheter som er blitt gitt mennesket. Men selv om de tar feil om fremtiden, snakker de sant om menneskene som fremsier spådommene, de er den beste nøkkelen til å forstå hvordan menneskene opplever nåtiden. I det jeg kaller deres første tyveår (fra 1918 til 1938), trodde tsjekkerne at republikken deres hadde en uendelighet foran seg. De tok feil; men nettopp fordi de tok feil, levde de disse årene i en glede som fikk kunsten til å blomstre som aldri før.

Etter den russiske invasjonen hadde de ikke den minste anelse om kommunismens nært forestående endelikt. Derfor innbilte de seg igjen at de befant seg i en uendelighet, og det var ikke det virkelige livets lidelser, men fremtidens tomhet som tømtedem for krefter, kvalte deres mot og gjorde dette tredje tyveåret så feigt og ynkelig.

Overbevist om at han med sin tolvtonesestetikk hadde åpnet vide perspektiver for musikkhistorien, erklærte Arnold Schönberg i 1921 at den tyske musikkens (han, som var wiener, sa ikke den "østerrikske" musikken, han sa den "tyske" musikken) overherredømme (han sa ikke "glans", han sa "Vorherrschaft", "overherredømme") ville være sikret for de neste hundre årene (jeg siterer ham nøyaktig, han snakket om "hundre år"). 15 år etter denne spådommen, i 1936, ble han forvist fra Tyskland som jøde (fra det samme Tyskland som han ville sikre "overherredømmet"), og med ham hele den musikken som bygget på hans tolvtonesestetikk (fordømt som ubegripelig, elitistisk, kosmopolitisk og fiendtlig innstilt til tysk ånd).

Uansett hvor bedragersk Schönbergs prognose måtte være, er og blir den uomgjengelig nødvendig for den som vil forstå meningen i hans verk - et verk som ikke mente å være ødeleggende, hermetisk, kosmopolitisk, individualistisk, vanskelig og abstrakt, men dypt rotfestet i "tysk jord" (ja, han snakket om "tysk jord"). Schönberg trodde ikke at han var i ferd med å skrive en fengslende epilog til den store europeiske musikkens historie (det er slik jeg har en tilbøyelighet til å oppfatte hans verk), men prologen til en strålende fremtid som strakte seg så langt øyet rakk.

Utdraget ovanfor er frå romanen "Uvitenheten" av Milan Kundera. Omsett til norsk av Kjell Olaf Jensen. - Cappelen 2003. - Bildet på toppen av dette dokumentet viser omslagsillustrasjonen til boka og er eit maleri av Marie José Paz.

Bjørke, 19.desember 2004. - E.K. enok@kippersund.no