For det andre: Ansvar vekkes i meg av den andre. Men ansvar går bare i én retning: fra meg til den andre.

Men, dersom ansvar er en enveisbevegelse, hva med gjensidighet? Hva med den andres respons overfor meg? Hva om den andre nekter å gjengjelde, å gi meg tilbake i samme monn som jeg er rede til å ta ansvar for ham?

Det er som om disse spørsmålene melder seg med en egen uunngåelighet. Vi kjenner oss raskt igjen i dem; og vi er spent på om Levinas blir svar skyldig, eller om han kan gi svar som virker beroligende.

La oss imidlertid først dvele ved spørsmålene. De kretser om muligheten, eller mer presist risikoen, for at den andre ikke gjengjelder det ansvar jeg påtar meg for ham. Å tenke på denne måten er å forestille seg den moralske relasjon som en art gjensidighetsrelasjon. Slik gjensidighetstenkning preger i særlig grad kontraktteorien, en toneangivende retning innen vestlig politisk filosofi fra Hobbes og Locke og frem til John Rawls’ berømte A theory of Justice. I svært grove trekk er det bildet som tegnes i kontraktteorien, et bilde av individer som spør seg om de skal tre inn i moralens – og derved ansvarets – virkefelt, eller om de skal bli stående utenfor det. Individene påtreffes i en tilstand der de ennå ikke befinner seg innenfor moralske relasjoner; det står for hver og en av dem som et valg, også som en oppgave å tre ut av en antatt opprinnelig "naturtilstand", for så å tre inn i en "samfunnskontrakt" med de andre. Individet som portretteres, står altså, nølende, på terskelen til å tre inn i et fellesskap av moralsk karakter. Problemet, særlig skarpt formulert hos Hobbes, antar følgende form: Hvordan skape tillit ut fra gjensidig mistillit? Kontraktteorien må her appellere til den enkeltes opplyste egeninteresse: for å overvinne en tilstand av alles krig mot alle, der ingen kan føle seg trygge, er det – ut fra alles egeninteresse – hensiktsmessig å gi sin tilslutning til opprettelsen av en politisk orden der alle sikres visse grunnleggende rettigheter (frihet, liv og eiendom) mot å forplikte seg til å respektere de andre som bærere av de samme ukrenkelige rettigheter. Individets moralske orientering har den gylne regel som rettesnor: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.

Hva nå med Levinas i dette bildet? Levinas går ikke inn i noen diskusjon med kontraktteorien. Likevel fremgår det av hans skrifter at han anser slike teorier – altså teorier som lar ansvar være betinget av muligheten for gjensidighet – for å være dypt utilstrekkelige. Jeg skal utvikle denne teorien ved å peke på noen av de etter mitt syn problematiske antakelsene som den innflytelsesrike ideen om et gjensidighetsforhold mellom aktør og adressat hviler på.

For det første, i ideen om gjensidighet er der en appell til forestillingen om fortjeneste ("desert"). Fortjener den andre min støtte? Fortjener jeg hans? Dersom svaret skulle være "nei", så kan jeg sette en strek over mitt ansvar for ham, hvilket vil si: så meget desto verre for den andre. Jeg er uberørt, kanskje til og med litt lettet – for en byrde er blitt tatt av mine skuldre, eller mer presist, er ikkje blitt plassert der in the first place.

For det andre, ideen om fortjeneste, som er så sentral i begrepet om gjensidighet, antar at der vil være en eller annen form for belønning for å ta ansvar for den andre. Imidlertid, straks døren åpnes for antesipasjonen om mulig belønning, vil kalkuleringen av mulig gevinst følge etter, slik i sin tur også muligheten for å stille betingelser og for å bedrive utpressing vil det. Kort sagt, hvis gjensidighet innebærer forestillingen om fortjeneste, og fortjeneste belønning, så vil kjøpslåing følge før eller senere. I alt dette synes å ligge en antakelse om at ansvar for andre, samt den støtte som følger av slikt ansvar, er et knapt gode, noe som en må være forberedt på å økonomisere med.

For det tredje, det sier seg selv at den jeg tar ansvar for, er i stand til å gjengjelde i betydningen en dag returnere mine tjenester. Det som menes, er ikke at den andre ganske enkelt vil, enn si skal, gjenta det jeg gjorde mot ham. Den andres spesifikke måte å gjengjelde eller gjenyte på trenger ikke, og ofte kan ikke, bestemmes på forhånd, i dette nået jeg handler i. Det som teller her, er snarere det enkle forhold at den som berøres av min tagen eller ikke-tagen av ansvar, forutsettes å eksistere, dvs. å være et subjekt som ko-eksisterer med meg selv. Følgelig underforstås det at mottakeren for min støtte i prinsippet selv er mulig "giver", likesom dem jeg er forpliktet til å anerkjenne, selv er anerkjennere. Dette forklarer beskjeftigelsen med balanse og likevekt som preger forestillingen om gjensidighet.

For det fjerde, og nesten for opplagt til å bli nevnt, modeller som knytter ansvar til gjensidighet, tar det for gitt at ansvar representerer en opsjon: ansvar er noe individer velger å ta eller ikke ta – om ikke i absolutt frihet (som hos den tidlige Sartre), så i relativ frihet (den sene Sartre). Ja, det feires som et ypperste bevis på individets frihet at dets ansvar er "tvangløst" og såleis udeterminert av noe "utenfor" det selv: slik stadfestes autonomi (i Kants bestemmelse som selvlovgivning), slik utelukkes heteronomi (det eneste tillatte alternativ).

Mot alt dette består Levinas’ radikalitet i at han løsriver ansvar fra gjensidighet. Han kutter båndene mellom de to. For etikk er det ikke gjensidighet, men alene ansvar som spiller en rolle. Å kutte båndene vil si: å sette ansvar vekk fra fortjeneste, vekk fra ideen (eller idealet) om likevekt, vekk fra forestillingen om at ansvar er en opsjon og således noe som – lik enhver "beslutning" – kommer etter menneskets frihet.