Februar-gjest: Ole Andreas Sandberg

Hei, jeg heter Ole Andreas Sandberg. Jeg ble invitert til å være Hugens februargjest, og takket ja. Jeg er 21 år gammel, arbeider for tiden som freelance skribent, og leser medievitenskap ved siden av. Jeg bor i Hamar, min fødeby. Jeg skal gjennom måneden forsøke å servere et variert utvalg dikt, prosa, og komme med egne innspill. De som vil kommentere noe av det jeg presenterer kan henvende seg til e-post olesandb@start.no

Tekst 1 følgjer straks nedanfor under tittelen Lengsel

For tekst 2 trykk her: Jeg tror

Ikke risse dem på huden
Men sprøyte dem inn i årene
Så jeg ikke kan se dem
Med føle deres
Rytmer under huden

Ovenstående er et sitat fra Gene Dalbys debutsamling "Linedanser på piggtråd", sluppet i 1979. Akkurat dette diktet treffer meg som unikt i samlingen. Det er i opprør, og det skildrer et språk i oppløsning. En kan forestille seg språket som en flytende masse. Hva slags språk er dette? Et språk en kan injisere? Et språk som er så lite stivbent stilistisk at det bølger fram og tilbake, slik at språkets molekyler tomler tilfeldig om hverandre? Snakker vi om et skjørt språk, som må gripes, og på en måte må innrammes eller has i beholder for at det kan finne en form? Et slikt språk står iallfall ikke på egne ben, langt ifra, det får mening når noen fanger det, og i dette diktets tilfelle injiserer det nærmest som en smertestillende sprøyte. I diktet får språket også et virkelig liv, et humant liv, det blir en del av en annen person og lever i personen, bokstavelig talt under huden på vedkommende, på samme måte som gode historier lever fra personlighet til personlighet, og på denne måten får sin form og sitt uttrykk. Det er altså snakk om mer enn virkningen av en smertestillende sprøyte, det er snakk om at diktet tar bolig i en person. Hva som skjer i neste trinn i kommunikasjonsprossesen skrives det ingenting om, en kan gjette seg til at diktet kanskje blir en del av et normalt stoffskifte, at det svettes ut og ikke får noen ny konkret form, eller at det forlater personen åndelig, gjennom verbaliteter (noe som er mest sannsynlig), og finner en ny form i en annen ny person. Problemet er at har en først definert et diktet som noe flytende, som stofflighet, så er det transformert bort fra sin tekstlighet, og derav åndelighet. Slik de fleste dikt forståes er de ikke konkret materie, men abstrakt nedtegnelse, som lar seg oppta i ens åndelighet, i det spirituelle. Dette kan være det kritikkverdige ved diktet. Likevel synes jeg teksten viser en spesiell originalitet i måten å behandle dikt på, og samtidig måter å se et dikts funksjon på. Sammenlikningen mellom diktets pulserende rytmer og vår menneskelige puls og også billedliggjort.

Så bedagelig gjør Håvard Rem det i diktsamlingen "Galgeland" fra 1991. Slik framstår han ikke nødvendigvis som en tviler, men han beviser at han har den tvilen en må ha for å gripe til språket og forfatte. At det er sitt eget jeg han implementerer i teksten er ikke nødvendigvis tilfellet, men selvbiografiske og personlige nytelsesmidler som øl, kvinner, filmer, og bøker sier sitt om en personlighet, en bohem med sans for det eksentriske og åndelige. Denne slags ønsketenkning, eller dagdrømming, handler om å ta seg tid til seg selv, og skape en interessant fritid. I det hele ligger det også en utopisk drøm om økonomisk uavhengighet (en million kroner), en tanke de fleste leker med fra tid til annen. Men i det fulle og det hele er det livsstilen jeg’et tror på, drømmene, og de basale nytelsesmidler, både de intellektuelle og jordnære. Samtidig erkjenner diktets forteller i en verselinje at jeg "vet ikke hva jeg tror", noe som billedliggjør den litterære og fundamentale usikkerheten.

<<<Gjestetavle