Mars-gjest: Øyonn Steen

Jeg er snart 19 år, går på musikklinja på Stange Videregående, og jeg har sang som hovedinstrument. Livet som skoleelv er temmelig slitsomt, med alltid nye prøver og prosjekter. Jeg blir ferdig til våren, så skal jeg gå et år på jazzlinja på Toneheim, og etter det har jeg ingen faste planer.

Jeg har egentlig nok med skolearbeidet, så jeg har ingen jobb eller fast fritidssyssel. Når jeg er hjemme, leser jeg mye, egentlig er jeg nesten altetende når det gjelder bøker, men jeg har en særlig smak for fantasy, og synes J.R.R. Tolkien er den største av alle forfattere. For tiden leser jeg endel Dickens. Jeg er også en stor fan av tegneseriene «Sandman» og «Elfquest».

Når det gjelder musikk liker jeg også det meste, bare det ikke blir for kommersielt. For noen år siden begynte jeg å interessere meg for jazz, og det er det jeg hører mest på. I tillegg hører jeg endel på «Dreamtheatre» (progressiv rock). På skolen synger jeg som oftest klassisk, og det liker jeg, selv om jeg kommer til å fortsette med jazz.

e-post: eyunn@online.no

Tekst 1: Uengasjert ungdom

Tekst 2: Mobbing

Tekst 3: Hvordan skal unge av i dag tro på en fredelig og god framtid?

Hvordan skal vi unge av i dag kunne tro på en fredelig og god framtid?

«Hvis noen brekker nesen din og deretter gir deg et lommetørkle, skal du da bøye deg i takknemlighet?» sier en lærer i en landsby i Serbia om NATO-styrkene som skal forsøke å holde orden i Serbia. Det ser ut til at det har vært en systematisk fortielse av fakta i hele Jugoslavia-konflikten. For eksempel den såkalte Racak-massakeren som viste seg å være løgn, iscenesatt av CIA og UCK. Leger både fra Hvite-Russland og Finland konkluderte med at likene som ble vist fram hadde falt i trefninger, og senere blitt «sminket» for å se ut som om de hadde blitt henretta. Det ble sagt at de Hvite-Russiske legene var partiske, og finnene ble tvunget til å tie med det de hadde kommet fram til. Hadde ikke dette blitt fortidd, hadde det vært vanskelig for NATO å starte sine «straffetiltak» mot Serbia.

Det burde være kjent for de fleste nå at USA brukte atomavfall i sin ammunisjon i Serbia og Kosovo, slik som de også har gjort i Irak og Somalia. Bruken av utarmet uran har blant annet ført til store ødeleggelser i genmaterialet. Dyr og mennesker får deformerte barn, og det har også blitt til dels store endringer i plantelivet. Områdene USA brukte til å bruke opp atomavfallet sitt vil ikke være sunne å leve i før om i hvertfall 100 år. Jeg husker at naturfaglæreren min i 10. klasse fortalte oss at den radioaktive alfastrålinga var den verste, og noe av det den gjorde var å forandre genmateriale. Et papirark vil være nok til å stoppe alfastråling, noe som imidlertid ikke hindrer den i å komme i maten din.

Men det er ikke bare uran-isotopene U238 og den enda farligere U236 (denne isotopen finnes ikke i naturlig tilstand, den er et produkt av reaksjonene i en atomreaktor) som er blitt funnet i prosjektiler fra amerikanske skyts, man har også funnet det enda farligere stoffet plutonium. Plutonium er mye mer strålingsfarlig, og har en halveringstid på 24 000 år. Plutonium er uhyggelig giftig, en kilo av det vil være nok til å gi hele Norges befolkning livstruende forgiftninger. Prosjektilene som ble undersøkt kom fra Irak, men jeg tviler ikke på at det samme ble brukt i Serbia og Kosovo.

Hvordan skal vi unge av i dag kunne tro på en fredelig og god framtid? Hvordan skal vi kunne påvirke det som skjer. Hvordan skal vi kunne motarbeide massemedias manipulasjon? Det skal jo ikke så mye mer til enn et par artikler i de store avisene, så finner det norske folk seg i det meste..... Hva med Godals planer for forsvaret? Er ikke det å repetere feilen fra 30-åra? Vi bygger ned forsvaret på grunnlag av et foreldet venne og fiende-bilde. På 30-tallet var det svært få i det norske folk som kunne tenke seg at en av Europas ledende kulturnasjoner noen gang ville gjøre noe så uhyrlig som å invadere oss. Og allikevel gjorde de det..... EU mener at vi ikke skal ha lov til å stenge våre egne grenser, og nå skal vi attpåtil bøye oss i støvet for det USA-styrte NATO og tilpasse vårt forsvar til slik at det kan brukes i mye NATO-aksjoner. EU krever å få bestemme over grensene våre, og NATO over hæren. Hvor blir det da av vår nasjons rettigheter? Det virker som om politikerne rett og slett har «avtalt» dem bort.

Måten USA ser på seg selv som demokratiets forsvarer er mildt sagt kvalmende. I hvilke andre land har demokratiet blitt så uthult? Banan-republik!!! De klarer ikke engang å holde et ordentlig valg. De påstår de forsvarer demokratiet, det eneste de forsvarer er de rikestes interesser. De angriper de landene som står i veien for deres kapitalistiske interesser, og kaller det «humanitære aksjoner». Og har de ikke selv støtta statskupp og invasjoner i Sør-Amerika? For de kan godt støtte diktaturer bare de får nok profitt av det, og krig gir dessuten også mye fin profitt.

Og ingen av våre politikere har mot nok til å fordømme deres «humanitære aksjoner». Hvis Clinton, Blair og Milosevic ble stilt for en totalt nøytral krigsforbryter-domstol, tror jeg nesten at Milosevic ville kommet bedre ut av det enn de andre to.......

Det eneste vettuge vi kan gjøre nå er å få Norge ut av NATO og støtte FN enda mer i deres fredsarbeid!!!

Mobbing.

Jeg har selv opplevd mobbing, og ettervirkningene av den, derfor er
jeg veldig opptatt av at folk skal bli bevisste på hva det er og hva det
gjør, og hvordan det kan bekjempes. Jeg har skrevet litt om det.

Personer som har blitt mobbet kan få like sterke senskader som krigsflyktninger og overlevende etter alvorlige ulykker. Karakteristiske plager: mobbeofre har en tendens til å isolere seg fra andre, de sliter med dårlig samvittighet, selvbebreidelser, veldig svingende følelser, selvmordstanker og selvskading. De kan også ha såkalte psykiske helseplager som søvnløshet, anspenthet og angst. Og dette er senskader, de kan dukke opp mange år etter at mobbinga på skolen eller eventuelt arbeidsplassen tok slutt.

«Mobbing er et overgrep mot ens verdi som menneske, og kan ha langvarige ettervirkninger. Folk som har blitt mobbet, er mer utsatt for depressive reaksjoner enn den gjennomsnittlige befolkningen, og en negativ selvrespekt lever gjerne videre i kraft av seg selv i flere år etter at mobbingen tok slutt. Til enhver tid er det 40 % av de som blir mobbet, som den siste tiden har tenkt på selvmord. Til sammenligning er det til enhver tid 7 % av den ikke-mobbede befolkningen som har slike tanker.

Mobbing er ofte uhåndgripelig, og er desto mer fortvilende og vanskelig å forsvare seg mot. Hele 76 % av folk som har blitt mobbet på jobben, pådrar seg posttraumatiske stressforstyrrelser, og 80 % har nedsatt arbeidsevne. Senskadene er like alvorlige som hos krigsflyktninger.» (Kilde: http://mobb.scriba.org/ )

Det er skolene som må ta ansvaret for å forebygge mobbing, og for å gripe inn når noen blir mobbet. Lærerne i dag har ikke nok kompetanse til å gripe inn mot mobbing på skolen, men allikevel må de være på vakt, og gripe inn når noe skjer. Men det hender man griper inn på måter som gjør det verre for offeret. En god måte å gjøre det på kan være at man først har samtaler med begge parter, og begge parter må få tillit til den 3. personen som de samtaler med. Det må følges opp, gjerne med ukentlige samtaler med offeret, og mobberne må vite at man har disse ukentlige møtene. Det er viktig at man gjør foreldrene klar over problemet. Når det har foregått mobbing over lengre tid kan det være aktuelt å hente inn en psykolog for å hjelpe offeret. Man bør ikke bare skylde på lærerne, skolen og kommunen har hovedansvaret.

Man kan ikke vente at offeret selv sier ifra, det knytter seg mye skam til det å være mobbeoffer, kanskje er personen ikke engang klar over at den egentlig er utsatt for mobbing. Han/hun kan være så vant med det at de tror de er sånn det skal være. Og det er mange som tror at mobberne har rett i det de sier. Derfor må lærere og foreldre være på vakt hele tiden slik at de ser når det er tilløp til mobbing i klassa.

Det er så mye som strander på at kommunen ikke har de pengene som skal til for å utføre gode tiltak. Slik kan det også bli med kampen mot mobbing. Men det vi først og fremst trenger er en holdningsendring, folk må bli klar over hvor farlig mobbing er, og hvordan det kan bekjempes. Og en slik holdningskampanje burde kommunene ha midler til å sette i gang.

e-post: eyunn@online.no

Uengasjert ungdom?

Jeg har møtt mange engasjerte ungdommer i mitt liv, politisk aktive ungdommer og ungdommer som arbeider for at unge i u-land skal få bedre muligheter. Jeg har møtt dem på seminarer og kurs, men uansett hvor mange slike ungdommer som finnes, så vil du aldri finne dem i dagliglivet.

Hverdagens ungdom er utslitt etter skole og/eller jobb, og fritidssysler. Det er ikke da man automatisk begynner å tenke på de fattige barna i Afrika, eller hvor de nå befinner seg for øyeblikket, eller på en mer rettferdig fordeling av godene. Nei, da tenker man på ting som krever mindre hjerneaktivitet, som for eksempel Hotel Cæsar og slikt.

Noen av dere godt voksne vil kanskje innvende at man kan jo bruke helgene til å engasjere seg. Men i helga har man endelig tid til litt sosialt liv, så da er det på tide og gå på byen eller på fest med vennene sine. Man drikker seg kanskje sørpe full, og glemmer, for en kort stund, alle prøvene i neste uke…. Eller, hvis man er ambisiøs eller skolelys, kan man sitte hjemme og gjøre det skolearbeidet man måtte nedprioritere i forrige uke.

Slagordet "Ansvar for egen læring" ble innført i skolen en gang for lenge siden. Den fine teorien bak dette gikk ut på (i hvert fall slik jeg har forstått den) at i stedet for å la lærerne slite med uvillige elever, skulle elevene selv arbeide seg fremover i sitt eget tempo, og med ting som interesserte dem. I praksis ble det hele til en enorm ansvarsfraskrivelse fra lærernes side. De er jo ikke lenger betalt for å lære oss noe, men for å stå ved kateteret og forelese om det fagplanen har bestemt. Om vi følger med og lærer noe eller ikke er vårt ansvar. Så går kanskje lærerne hjem og klager over at elevene ikke bryr seg om det som skjedde under den russiske revolusjonen, eller om div. merkverdige matematiske formler, uten å forstå at uengasjerte lærere skaper uengasjerte elever.

En gang ville ungdommene redde verden. Det vil ikke vi. Vi er barna til 68'erne, og vi ser jo hva alt det de stressa med da de var unge har ført til. Nå er de fleste 68'erne kommet et lite stykke over 50, og hva gjør de nå? Noen er fortsatt så idealistiske at de nøyer seg med å slite i en underbetalt jobb som skal være til gavn for landet, og i slitet for det daglige brød, kommer det meste de trodde på som unge i bakgrunnen. De har ikke tid til å arbeide for en rettferdigere verden. Men mange gikk bort fra sine idealer allerede på 80-tallet. Nå er de rike og egoistiske, har to eller flere biler, bor i fine eneboliger, og skaffer seg alt det nye innen datateknologi. Det er mennesker fra disse to kategoriene som har oppdratt dagens ungdom. Barna fra den første kategorien blir skap-engasjerte, de ville kanskje engasjert seg hvis de hadde liv til overs. Den andre kategorien foreldre ler kanskje av sine "ungdomssynder", av den gangen de lot håret og skjegget gro, og trodde de kunne løse alle verdens problemer. De oppdrar sine barn deretter. Og når disse barna, som fra de var små har lært at det egentlig ikke nytter, blir ungdommer, klager man over at ungdommen er så uengasjert.

Ungdommen av i dag er apolitisk. Politiske ungdomspartier synes ikke på skolen. Mange steder er de rett og slett ikke-eksisterende. De har skjønt at det ikke nytter å overbevise ungdom som fra de var små har lært at det ikke nytter, til å tro at noe nytter. Nå er det jo en del ungdoms-partier, som kanskje ville fått en del nye medlemmer hvis de var mer synlige på skolen, eller andre steder ungdom vanker. Men når politikerne bare snakker om oljefond (les: "spar penger til vi er så gamle at vi må på gamlehjem, for det er jo da pengene virkelig vil trenges"), om fylkeskommunen skal nedlegges eller ikke, og mye annet tull i et så byråkratisk språk at man må ha ordbok for å forstå det, og den nyeste politiske trenden er voldtekt på landsmøter, spørs det om de ikke vil ha litt problemer med å samle flere medlemmer på den måten også. Det skulle ikke forundre meg om de som gidder å stemme ved neste valg, stemmer på "Det Politiske Parti".

Det vi har fått fra 68'ere og hippier, bortsett fra troen på at ingenting nytter, er seksualmoralen. Nå er også den en anstøtssten for de godt voksne. Dagbladet legger ut om de umoralske ungdommene av i dag, som bare bryr seg om å gå på fest, drikke seg fulle, og ha one-night-stands. Men er det ikke Dagbladet og andre medier (les: jenteblad og lignende) som med det de skriver overbeviser de yngste ungdommene om at det er vanlig å debutere som småunger? Det har utviklet seg til å bli en helt syk fokusering på kropp og sex. Det har ikke vært lov å snakke om moral i Norge på 20 år, og allikevel klager de på oss. Som om ikke disco-kulturen på 70-tallet var like dekadent som techno-kulturen på 90-tallet.

Før dere klager over ungdommens dårlige engasjement, så tenk over hva det kommer av. Vi er, tross alt, et produkt av det samfunnet dere har skapt.

e-post: eyunn@online.no

<<<Gjestetavle