Mai-gjest: Turid Karlsbakk Mai-gjest: Turid Karlsbakk
Etter at eg vart godt vaksen har eg fått ei sterk interesse for Grønland. Grunnen til det er at far min, Jonas Karlsbakk, hadde tre år med overvintring der borte.
Jonas Karlsbakk var fødd den 11.11.1895 i Mauseidvåg. I 1927 drog han første gong over til nord-aust Grønland for å jakte på rev og isbjørn. Det var med optimisme dei drog avstad, og eg trur at dei måtte ha ein særs god psykisk styrke for i det heile å legge i veg på ein slik tur.
Etter å ha lese dagbøkene som han skreiv medan han var der, og fått innblikk i det livet dei levde der, kan eg trygt sei at eg har fått stor respekt for den personen han var. Eg er stolt av å vere dotter hans!
Med dette kom også interessa og nyfikna etter å sjå nærare på landet.
Det førte til at eg sommaren 1990 reiste over havet med »M/S Havella» på 57 fot i lag med eventyraren Ragnar Thorset og eit mannskap på tils. 10 personar. Vi gjekk nøyaktig same ruta, både for å gjenoppleve turen til dei seks fangstmennene, og for om mogeleg å finne spor etter det dei hadde bygt opp der borte.
Gjennom fire innlegg skal eg fortelje om litt av det far min opplevde og litt av det eg sjølv opplevde på turen.
I dag vil eg presentere litt frå far sine dagbøker, og vel då å fortelje om overfarta og om då båten deira forliste i stormen.
Eg tek med dei deler av notata som er relevante her, og set parantesar for å markere der eg hoppar over.
Overfarten.
»Med M/B »Hird» av Mauseidvåg går vi i dag den 13. juli kl. 12 natt fra Ålesund til Grønland for overvintring (…) Vi er seks mann om bord som alle har felles interesse og higer mot det samme mål og består av følgende personer: August Hansen, Peder Sulebak, Herman Andresen, Jørgen Furnes, Peder Røbekk og Jonas Karlsbakk».
Farvel o moder Noreg nu reiser eg fra dig,
Hav takk fordi du kaver og har oppfostret mig.
Du blev for knapp med kosten imot din fiskerflokk,
Du finner oss på Grønland der får vi mer enn nok.
Søndag den 17. juli:
Fremdeles frisk vind som dreier seg mer og mer mot nord, så det er nu knapt om vi
ligger i kurs. (…) Vi fylte et fat olje og det var en vanskelig jobb da dekket stadig
lå under vann, men det gikk bra.
Tirsdag 19. juli:
Kl. 2 natt gjør vi et stopp i maskinen da loggen viser 590 n.m. og tåken er tykk
som en mur. Vi lå still til kl. 3 em. Da skodden fortyntes litt og plutselig lyder fra
tønnen: »Land om styrbord!» Det er Jan Mayen vi ligger ved, en ti – 15 m. fra
land. (…..)
Vi blir godt modtaget av folket på stasjonen. (….) Vi sendte telegram til Noreg, en hilsen over havet. Vi hadde det svært koselig på Jan, det er sikkert, og prektige karer var det alle samman, med sannhet en oase midt i ørkenen.»
Dei kom vel fram til Grønland, og dei sette i første omgang opp tre hovudstasjonar med 7 mil mellom kvar. Vidare laga dei små bistasjonar ca. ein dagsmarsj imellom som dei hadde til å søkje ly i når dei trong kvile eller ly for veret.
Stormen.
I slutten av august fekk dei eit forferdeleg uver som førte til at skuta deira som dei hadde lagt i ei trygg vinterhamn forliste. Her fylgjer nokre utdrag frå den opplevinga. Det blir for mykje å skrive alt, difor tek eg ut berre litt.
Søndag 28. august:
»Storm øker til orkan så det er som å være i en heksegryte. Temp. 0 grader.
Voldsomt regn og svær sjø som bryter nesten opp til huset. Vi måtte drage båten til
huset for sjøen feier med seg alt på sin reis, liketil sandbakken nedenfor huset svinder
faretruende ind og brenningane nermer seg døren enda huset står 100 m. fra sjøen. Det
er riktig uhyggelig slike dager, regnet piskes av stormen ind mellom pappskøytene så vi
har en del takdrypp. Men intet har tatt skade som vi vet ennu.»
Mandag 29. august:
»Stille efter stormen. (…) Sulabakk og Furnes har i dag vert i terrenget, men
der så ille ut. Det var som om et vilt dyr hadde gået berserkergang over hele terrenget
og omtrent alle våre feller hadde gåt i hundene. Noen var knust og noen var helt vekk,
så nå er vi temmelig svekket i fangsten. Men vi har da ennu litt matrial så vi får
friske opp igjen. Det går fremdeles en svær sjø inn, så det er umulig at komme ut med
båt. Ja, det var i sannhet en fæl utsendelse som ikkje har været på Grønland iallfall
de siste 100 år. Det viser seg at sjøen har gået helt opp i eskimogammene og vasket dem
ut, og store deler med gressgrodd mark som aldri har gået sjø på siden syndefloden. Men
nu er det undergravd av sjøen og raset ut i havet så det er nesten umulig å kjenne
landet igjen.»
Neste dag drog karane for å sjå til båten som dei hadde ankra opp for vinteren ved Finchøyane, og det var eit trist syn som møtte dei:
Tirsdag 30. august:
»(…) »Hird» lå i fjæren aldeles vrak, den lå på siden med mastrene ut på
sjøen og omtrent helt flat. Babord kjetting var brekket i klipset. Styrbord kjetting var
der men slakk, og om ankeret var der vet vi ikkje, da veiret var så dårlig at vi fikk
ikkje undersøke det.
Vaieren fra styrbords slange hadde rippet hele fjellknausen som den var festet til ut i havet (osv.)
Det er trist at se vårt fartøy i en slik forfatning, den som skulde føre oss hjem til Noreg. Men vi har gjort alt på beste måte, og da er det intet at bebreide seg for som det nu er fatt.»
Dei visste at dette var ei god hamn, og uttalte at i ein slik orkan ville den ha forlist sjølv om den stod langt på land.
Dermed var dei skutelause, og det førte til at planane om eit år vart til to.
Det som går att heile vegen i dagbøkene, er den totale optimismen som de hadde. Same kva dei møtte av motgang så såg dei framover og leita etter utvegar.
I neste skriv skal eg presentere nokre av opplevingane dei hadde med fangst og gjennom ulike møte med naturen.
Helsing Turid.
Velkomen til å dele nokre fleire opplevingar gjennom dagboknotatane til far min.
Eg har plukka litt frå dagar der noko hende. Dei fleste dagane var like. Det handla mest om veropplysningar, fangst, om skuffelsar over øydelagde revefeller på grunn av bjørnens herjingar, om kulde og storm, i det store og heile om å overleve.
"Alltid på vakt, alltid på jakt" uttrykte far. Dei levde blant villdyr og i naturkrefter der dette nok var eit viktig motto.
Dei to første åra han overvintra var han først i området Claveringsøya og bygde så ut terrenget nordover til Pendeløya. Dei hadde små bistasjonar mellom hovudstasjonane med plass til ein mann. Her hadde dei mat og moskusskinn til overnatting. Det var ein dagsmarsj mellom bistasjonane, og ca. 7 mil mellom hovudstasjonane. Det seier seg sjølv at med så lang veg til næraste nabo så var det ikkje ofte dei besøkte kvarandre.
Fangst og strabaser:
Det var fangst på rev og bjørn som var det hovudsaklege. Det gjekk opp og ned med fangsten dei vart nok ikkje så rike som dei hadde drøymt om før dei reiste over. Dei fanga først levande rev som dei hadde i bur til pelsen vart fin. Sidan gjekk dei over til feller som tok livet av reven. For bjørn sette dei opp sjølvskot i tillegg til at dei jakta på han. Dei hadde mykje plage med bjørn som øydela revefellene og åt opp åtet. Ein gong far hadde sett seg lei på at bjørnen systematisk øydela revefellene over eit stort område, gjekk han ut for å ta han. Han fekk lokalisert to bjørnar, og han fekk skyte den eine. Han trudde den andre stakk av, og då han skulle sjå etter den oppe på ein iskoss, kom bjørnen imot han med det same. Han reiste seg på bakføtene klar til angrep. Far sette geværet under haka på han og skaut. Det var då far min uttalte: "Han var nok like redd han som eg!"
Tirsdag 6. desember 1927.
12 gr. minus. Snestorm igjen. Det er å sitte rolig innendørs i sånt veir. Vi har
nogen revesaxer oppunder fjellfoten, og i en pause i uveiret skulde jeg prøve å kikke
på sakerne. Men det skulde jeg ikke ha gjort, for da jeg var på vei ned igjen så kom
ragnarokk igjen og tok mig. Jeg så ikke mig selv lenger enn til beltet, og langt mindre
jorden jeg stod på. Jeg forsøkte å vere rolig og gå rett på huset som jeg så før
det braket løs, og jeg var så heldig at jeg gikk rett på. Men som en blind mann så jeg
ikke huset før jeg gikk rett på det. Den mannen som går vill en sånn dag, kan lese
sitt fadervår og la humlen skure, for han kommer ikke i hus levende.
Karane bygde opp ein ny hovudstasjon på Sabineøya, og i februar skulle dei nytte sjøvegen og isen til å køyre lasset nordover.
Mandag 13. februar 1928.
Vindstille 30 grader minus. Andresen kom hit i dag kl. halv seks i morges. Vi drakk
kaffe og lesset på sledene, og så bar det i vei nordover. Det var bra is til å begynde
med, men snart skulle det vise sig at vi fikk ikke gå på roser denne tur heller, vi
traff skruis og vanskeligheter. Da den ene slede gikk i knas, måtte vi lesse alt over på
den andre.. Det blev da også for tungt for den is vi skulle forsere, det var som vi gikk
gjennom en stenur, men frem gikk det da, alle drog av alle krefter, men snart gikk beslaget
under sleden, og nu blev det dobbelt tungt. Vi var nu kommet omtrent halvveis, og det var
like langt tilbake, derfor fortsatte vi like godt. Vi slæpte i vei så svetten randt, men
plutselig merket vi at isen svigtet under våre føtter, og vi så da at vi var langt ute
på ny is. Vi drog nu på alt hva vi orket for å få fart på sleden, og gikk så spredst
som mulig for at fordele tyngden på mest mulig is, men likevel brast isen for sleden min.
Jeg sprang og skjøv på, og ene foten gjikk gjennom isen, men jeg var så snar at komme
ut til siden at jeg gjikk ikke gjennom, og det var heldig, for det kunne få skremmende
følger i denne kulda og på en øde isørken og mange mil fra hus. Vi kom da inn på
sterkere is og fikk puste ut og holde råd. Vi besluttet nå å gå mer forsiktig da det
viste skifte i issorten, og vi hadde ikke gått svært langt før vi traff en annen sort
is igjen. Vi gjikk da frem og undersøkte, og det viste sig at isen var svak så vi kunne
hugge kniven igjennom med ett hugg. Der stod vi, nesten fremme, men dog avsporet, og med
tungt hjerte måtte vi vende om. Vi satte nu kursen mot land, og drog sleden over land til
vi kom forbi den svake isen, men nu var det også blitt mørkt så at komme tilbake
gjennom skruisen det var en ren umulighet, thi det hadde vi nok med at forsere i dagslys.
Vi bestemte oss nu for at overnatte i sneen. Vi gjikk tilbake en time, gjikk så på land
og grov oss en hule i sneen og krabbet inn, tok med mat og en primus, så smeltet vi sne
og spiste stivfrosset brødskiver verre enn straffanger. Vi lot primusen suse og murte
igjen inngangen og så forsøkte vi at få hvile. Vi slumret nu og da, men frøs så det
var farlig å sovne, for man kan tenke sig våre klær når vi kom i sådant hus, våte og
svette og i minus 30 gr. C. Ja klærne var som flatbrød like til skinnet. Huttetu for en
natt og som den sneglet sig frem. Men heldigvis så er vi ikke helt fri for humør tross
alt, og natten tok da også ende.
Eg har merka meg at uansett kva karane opplevde så var der alltid ein optimistisk tone. Dette var nok også nødvendig for å halde ut. Dersom dei gav opp så var dei ferdige.
Tirsdag 25. september 1928.
Svak, vest, temp. 3 gr. minus. Vi ordnet oss i dag for at gå til Falkeredet med
utstyr til terreng og hus, men vi kom ikke mer enn halvveis så fikk vi storm fra nord og
så lagde vi i land utstyret der hvor vi var og vendte om. Vi får nu antagelig slute med
båt og da må vi vente til isen ligger før vi får kjøre utstyret ut i husene og ordne
terrenget. Da vi kom halvveis blev vinden så sterk at da vi skulde runde en ny isfloke,
så greide vi ikke at komme til land igjen for vårt bare liv, skjønt vi kjørte motoren
med det den kunne tåle. (…) Og så satt vi der med en oljeboks og sprøytet olje
nedetter brekningene, og lykken var at vi hadde land i læ, og slik kom vi oss dog
helskindet men våte i land. Vi har heldigvis hus også på den siden av fjorden, og dit
gikk vi da vi hadde fortøiet båten og der spiste vi og varmet oss. Men da vinden løiet
senere på kveld og vi gjerne ville komme over igjen hvor vi hadde revene i gjerde, så la
vi i vei igjen. Men nu var det en anden hindring igjen. Stormen hadde pakket så meget is
ind til land hvor båten lå at vi kom ikke ut heller. Da vinden blev stille frøs all
issørpen sammen så vi til sist lå dørgende fast. Men vi fandt da til sist et smutthull
hvor vi med øksen banet oss vei og kom i land igjen og så tilbake til huset vårt og
overnattet der.
Til slutt i denne sekvensen vil eg ta med notat frå då far skaut ei isbjørnbinne med to ungar. Denne historien er referert i ei av bøkene til John Gjæver.
Mandag 22. april 1929.
Frisk nord bris. Termo. 20 gr. minus. Jeg var i dag på Pendeløen og der traff jeg
en bjørn med to små unger. Jeg skjøt da gamlebjørnen og så fanget jeg ungene levende
og så kjørte jeg direkte hjem med dem og nu er vi gode "busser". De ligger nu
og sover i en køi. (…)
Tirsdag 23. april 1929.
Jeg er nu barnepike og amme for bjørneungene. Det er fælt til skrål stundom, de
minnes vel og savner moderen. Stakkars pusekatter, men vi er gode venner og de spiser og
drikker av min hånd.
Bjørnungane vart verande i hytta så lenge skinnet til mora var der, men då det vart fjerna tok dei til å forsvare seg, og far måtte bygge bur til dei. Det høyrer med til historia at bjørnane vart med levande tilbake til Norge, og sidan sende til ein dyrehage i Danmark.
Ei reise i kjølvatnet av eigne røter.
Vel møtt igjen!
Denne gongen vil eg gjerne dele opplevingane mine frå turen min til Grønland i 1990.
Søstra mi Jona, som då var 69 år (!!) og eg hadde felles interesser i å oppsøke dei områda som far vår fortalde så mykje om, og som han var så nær knytt til.
Desse var med meg på turen:
Ragnar Thorseth, reder/skipper
Audun Gården, styrmann/islos, maskinist + "alt mulegmann" - kunne det meste!.
Eirik Thorseth (17 år), matros, "alt mulegmann" – hadde oversikt med det meste!
Petter Sandvik, journalist frå Sunnmørsposten.
Svein Roger Iversen, filmfotograf frå Berge Film Molde.
Arne Narud, passasjer med erfaring frå seilasar, m.a. i Caribien.
Rolf Rørvik, passasjer, særleg interesse for Grønland og Grønlandssaka.
Henrik Landmark, passasjer. Opphavsmann for Ishavsmuseet på Brandal.
Jona Torske, dotter av Jonas Karlsbakk. Ho var 6 år då han drog til Grønland første gong.
Overfarten.
Onsdag den 1. august vart ein spanande dag. Då la vi i veg mot ukjent farvatn om bord i "Havella" (57 fot). Vi var 10 personar, meir og mindre ukjende for kvarandre.
Den første "ismuren" vart broten då Jona kvad i med: "Hvem kan segla forutan vind…"
Det var elles ikkje lenge vi var utan vind. Det bles opp over Norskehavet, så på dei fire dagane vi brukte til Jan Mayen rivna både storsegl og messan. Vi fall ut av sengane og kjølvatn kom inn i senga til den eine av karane.
Etter denne økta var det godt å bli bedne inn på stasjonen til kaffe og kaker.
Jan Mayen var den dekt av tåke då vi nærma oss øya, slik den er 360 dagar i året. Før vi gjekk i land hadde tåka letta mykje, og då vi forlet øya var det klarver. Vi var såleis svært heldige med veret der.
Dette vart det første møtet med far sine dagboknotat om tåke og om fjell som liknar på gull i solskinet.
Den neste ismuren møtte vi eit døgn seinare, etter å ha opplevd havblikk og midnattsol på ferda frå Jan Mayen.
Denne muren baud på stor spaning for to kvinner som på alle måtar var urøynde med havet. Vi hadde lese om skuter som vart nedskrudde i isen, eller vart liggande og drive innestengde i vekesvis.
Etter 7 – 8 timar skimta vi raudleitte fjell i det fjerne. Dette var Grønland!!
Før vi nådde fram hadde vi motorstopp tre gonger. Men Audun var ein trygg og dyktig maskinist, så han fiksa det kvar gong. Når eg veit at også "Hird" hadde motorstopp tre gonger på veg over, så vart dette noko som passa godt inn!
Eg skreiv eigne dagboknotat frå turen, og eg vil referere frå dei:
Tirsdag den 7. august.
Eg vakna kl. 07.30 av dunking under skuta, så her er tydelegvis fleire ishindringar. Dei grønlandske fjella ligg bada i sol. Vi er på 73 grader N, temp. + 5 gr. C. Vi dreg nordover langs kysten i verdas finaste ver: blå himmel, sol, isfjell, isflak, pakkis, open is. Vi solar oss på dekk og drikk pils og kaffe alt etter ynskje.
Langs med landet ser vi havisen mot horisonten, og etter som sola vert lavare opplever vi hildringar frå isen som ser ut som storbyar.
Vi gjekk i land på Sabineøya, same plassen som "Hird" landa først. Det var ei sterk kjensle å sette beina på grønlandsk jord for første gong. Vi fann tufter etter ei hytte, med ein norsk Jøtul omn. Eg veit at far heldt til her, så dette var andre gongen vi fann att noko av det vi hadde lese.
Same kvelden besøkte vi Kvalrossøya og gjekk tur til varden der. Medan vi stod der stemte vi alle i kor:"Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord…" Det var midt på natta og sola skein, samstundes som vi såg månen bak eit stort isfjell som flaut i fjorden.
På leiting etter "Hird".
Vi visste at båten låg ved Finch øyane, og vi hadde eit bilete som viste fjellformasjonar.
Ut frå dette greidde vi å finne staden, og det var ei sterk oppleving då vi oppdaga spant og kjøl på eit par meters djupne. Vi fann steinen som hadde rasa ut, og vi fann den avslitne waieren som båten var festa i før den forliste. Eirik fann fram dykkerutstyr, og medan sola dala i vest dykka han i det kalde vatnet og henta opp eit par ting som vi fekk med oss som minne. Jona uttalte etter dette: "Berre denne dagen var verd det turen kosta oss".
Fjordar og fjell.
Naturopplevingane på Grønland er mektige. Dei gjer noko med ein slik at ein aldri vert den same meir. Dette har eg kjent, og dette har eg høyrt frå andre som har vore der.
Fjella har fargar i lilla og raudt, lufta er så rein og klår at avstander vert umogeleg å måle med augene, isfjell og blåe fjordar gjer det heile til eit under.
Antarktichamna.
Siste hytta vi besøkte heitte "Karlsbak". Her fann vi far si skrift på veggen der det stod:
"Dette hus med terreng eies av Møre Grønlands ekspedisjon Ålesund. Huset er bygget av Åmbak og Karlsbak den 15/8 – 1930 og samtidig er terrenget annektert.
Jonas Karlsbak leder av Møre Grønlandsekspedisjon."
Far hadde eit stort ynskje før han døydde i 1970, og det var å få kome attende til Grønland. Han fekk aldri høve til det, men vi fekk kjensla av å få fullføre dette for han. Vi veit at han hadde sett umåteleg stor pris på at vi tok denne turen, og no forstår eg kvifor han alltid hadde så mykje å fortelje om frå dette landet. Berre synd at eg var for ung medan han levde til å ha den rette interessa. Kanskje er det difor eg er så sterkt knytt til landet no?
Til slutt i dagboka til far har han skrive fylgjande vers:
"Når mitt øie er lukt, og min ånd er på flukt,
og mitt legeme lagt på en båre,
vil du huske mig da, vil du minnes mig da,
vil du væte min grav med en tåre?"
Helsing Turid.
Avsnitt 4 (del 2) av artikkelen >>>