Buzássys reise til tidens motsatte side

I begynnelsen av 1960-årene, da det stalinistiske intermezzo i de øst-europeiske kulturer synes å være definitivt forbi, fikk den slovakiske litteraturen en ny, sterk generasjon av unge lyrikere. Flere av de mest toneangivende blant dem (J.Ondrus, J.Stacho, J.Mihalkovic, L.Feldek, J.Simonovic) hørte til den såkalte Trnava-gruppen som oppstod rundt tidsskriftet Mladá tvorba ("Ung diktning"). Denne grupperingen blir av den hjemlige kritikken også kalt "konkretistene" eller "ny-sensualistene", som er betegnelser som sier en del om disse dikternes estetiske og filosofiske utgangspunkt. De ville skrive spontanistisk, autonom poesi som var uavhengig av de sosiale forhold, og som gjennom sin rytme og og sin rike metaforikk ville trenge gjennom det moderne menneskes sosiale konvensjoner og avsløre de krefter og mytiske størrelser som var utslagsgivende for deres handlinger og livsverdier. Denne poesien kan kort karakteriseres som emosjonell, individualiserende og kanskje - særlig i sin slovakiske sammenheng - post-surrealistisk.

Selv om Ján Buzássy (f.1935) var disse poetenes generasjonsfelle, som gjennom sin diktning også tok oppgjør med de stalinistiske og andre bakstreverske tendenser i Slovakias åndsliv - og som dessuten også "sognet" til Mladá tvorba - gikk hans poesi helt fra begynnelsen av sine egne veier. Buzássys rasjonalisme, som kanskje var plagsomt sterkt utviklet for en lyriker, og hans - kanskje medfødte - skeptisisme, tillot ham ikke å beruse seg av bare følelser og spontanitet. Han var også for varsom og (selv-)kritisk til at han kunne nøye seg med poetisk enveiskjøring - fra det individuelle til det generelle. Han strevet - til å begynne med intuitivt, senere stadig mer bevisst - etter en konsis form som ville kunne stå som et adekvat uttrykk for alt det mangfold av interaksjoner som foregår mellom mennesket som sådant og dets erfaringsverden. Buzássy er, som alle virkelig moderne diktere, nødt til å være subjektivistisk, men ut fra sine subjektive visjoner skaper han en poetisk mytologi som peker ganske entydig mot det mest allmenne og tidløse. Han er også emosjonell og intuitiv, men ikke bare det, han vil også begrunne og analysere følelsens og intuisjonens genese. Den slovanske litteraturkritikeren Albín Bagin (1939-1982), som kjente Buzássys poesi kanskje bedre enn noen annen, har sag at "innholdet i Buzássys poesi er erkjennelsen som utgjør et menneskeliv; han (dvs. Buzássy) forstår den som en enhet av det sanselige, det rasjonelle og det intuitive".

Ján Buzássy ble født i Kocovce, nær den gamle vest-slovakiske byen Trencin. Han studerte ved det filosofiske fakultet ved Komenský-universitetet i Bratislava. Sine første dikt offentliggjorde han i begynnelsen av 60-årene i forskjellige slovakiske tidsskrifter, deriblant Mladá tvorba. Det var forøvrig under hans redaksjon at dette tidsskriftet ble stanset av myndighetene i 1970, i kjølvannet av den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia. Det kan nesten se ut som dette skrittet oppmuntret Buzássy til et stort kreativt oppsving: Gjennom 70-årene skrev han flere av sine viirkelig store verk som gjorde ham definitivt til en av Slovakias mest originale og betydningsfulle poeter. Idag lever han i Bratislava hvor han arbeider som redaktør i forlaget Slovenský-spisovatel' - ved siden av å være dikter og oversetter.

På flere måter er Ján Buzássy som dikter en ensom skikkelse uten direkte forgjengere eller etterfølgere, hverken innen den slovakiske eller den europeikske moderne poesi; skjønt dersom man gjorde seg flid, ville man kanskje finne ene eller annen fjern slektning av ham, til og med i Norge (f.eks. Stein Mehren). Hvis vi skal snakke om inspirasjonskilder for Buzássy, må vi hovedsaklig trekke frem to av dem. Den ene er T.S.Eliot, som Buzássy også flittig har gjendiktet til slovakisk. Av Eliot har Buzássy lært særlig evnen til å se de store sammenhenger i tilværelsen og poesien, sammenhenger på på tvers av tid, sted og språvanenes tvangstrøyer. Den andre, uten tvil aller viktigste inspirasjonskilde, er den greske antikken: Homer, hyrdediktning, Heraklit, Platon, kynikerne.... Noen vil kanskje spørre hvordan det går an å kombinere antikkens klassiske ånd med en modernistisk uttrykksmåte. Buzássy ser ingen uoverkommelig motsetning i dette. I et intervju sier han: "Det er likevekten mellom fornuften og følelsene som har fascinert meg hos de gamle grekerne. En fornuft som var følsom og følelser som var vise. Jeg synes det er nettopp det vi trenger i dag."

(...)

Ivan Cicmanec 

Utdraget ovanfor er den første delen av etterordet i "Midlertidig evighet" av Ján Buzássy. - I gjendiktning ved Stig Sæterbakken og Ivan Cicmanec - Solum forlag, Oslo 1989

Hugen       "Han kom til byen" av Ján Buzássy