De var alle kledd i sari (gamle, som var revet i to) den dagen, Estha var draperingseksperten. Han foldet Sophie Mols folder. Ordnet Rahels palloo og fikk sin egen på plass. De hadde rød bindi-flekk i pannen. I strevet med å få Ammus forbudte kohl av igjen hadde de gnidd det utover hele øyepartiet og så kort sagt ut som tre vaskebjørner som prøvde å gi seg ut for hindudamer. Det var en ukes tid etter at Sophie Mol var kommet. En uke før hun døde. Hun hadde rukket å oppføre seg upåklagelig under tvillingenes årvåkne blikk og gjøre alle forventningene deres til skamme.

(…)

Som om dette ikke var nok, hadde hun også vist at hun ikke var mer enn et menneske. En dag tvillingene kom tilbake fra en hemmelig elve-ekspedisjon (som ikke hadde omfattet Sophie Mol), fant de henne gråtende i hagen, sammenkrøpet på det høyeste punktet på Baby Kochammas urtespiral, ’ensom og forlatt’, som hun uttrykte det. Neste dag tok Estha og Rahel henne med på besøk til Velutha.

De besøkte ham i sari, trasket uelegant av sted gjennom rød leire og langt gress (Niktiterende iktiterende titerende iterende terende erende ende de) og presenterte seg som fru Pillai, fru Eapen og fru Rajagopalan. Velutha presenterte seg selv og sin lamme bror Kuttappen (selv om sistnevnte sov som en stein). Han tok imot dem med den ytterste høflighet. Han tiltalte dem alle som Kochamma og gav dem friskt kokosnøttvann å drikke. Han pratet med dem om været. Om elva. Om det at kokospalmene etter hans mening ble kortere for hvert år. Så vel som damene i Ayemenem. Han presenterte dem for sin gretne høne. Han viste dem snekkerverktøyet sitt og spikket en liten treskje til dem hver.

Det var først nå, med voksen etterpåklokskap, at Rahel innså det rørende i denne gesten. En voksen mann som underholdt tre vaskebjørner, behandlet dem som virkelige damer. Instinktivt var han med på fantasileken deres og passet på å ikke redusere den med voksen likegyldighet. Eller ømhet.

Det er tross alt så lett å knuse en fiksjon. Å bryte en tankerekke. Å ødelegge et fragment av en drøm som skjermes som det fineste porselen.

Å la det være, å bli med på ferden slik Velutha gjorde, er langt vanskeligere."

Frå romanen "Guden for små ting" av Arundhati Roy. Omsett av Ragnfrid Stokke. Pax Forlag A/S Oslo 1997.