"Poetisk form er både skipet og
ankeret. Den er på same tid både oppdrift og fasthalding og gir samstundes rom for gleda
både over det som er sentrifugalt og det som er sentripetalt i kropp og sjel. Og det er
ved hjelp av slike midlar at verket til Yeats gjer det som den naudsynte poesien alltid
gjer, den rører ved grunnlaget for vår medfølande natur på same tid som den tar inn
den ufølsame naturen i ei verd som vår natur konstant blir eksponert for. Diktets form
er med andre ord avgjerande for poesiens evne til å gjere det som alltid er og alltid
kjem til å vere poesiens oppgåve; evna til å overtale den sårbare delen i medvitet
vårt om at det har rett trass i alle prova på galskap overalt rundt det, evna til å
minne oss om at vi jaktar og samlar på verdi, at sjølv einsemda og frustrasjonen vår
har noko godt i seg, fordi dei òg ærleg vedkjem vårt heile og fulle menneskelege
tilvære."
|