Er Emmanuel Levinas' filosofi til å "forstå"?

Spørsmålet dreier seg ikke om hvorvidt Levinas verk er dunkelt, ugjennomtrengelig, uforståelig - som det ofte sies at det er - men om forståelse er en adekvat og tilstrekkelig måte å forholde seg til det på. Men hva er forståelse?

Professor i filosofi og idéhistorie, Asbjørn Aarnes, initiativtager til Humanistisk Kollegium, presenterer i dagens kronikk Emmanuel Levinas' (1906-1995) tanker om "annethet", om sympati for den Annen, det gode ønske for det enkelte menneske.

Å forstå har flere betydninger, og det er grader av forståelse. Vi sier at vi forstår når vi ser årsaken, grunnen, opprinnelsen til noe. Det åpner et felt som spenner fra såkalt kausal forklaring til påvisning av likhet, slektskap, som man gjerne kaller belysning.

Det kan også være forståelse når vi ser hvorledes meningen oppstår i språklige sammenhenger. Når vi følger en argumentasjonskjede fra ledd til ledd frem til en konklusjon, sier vi at vi forstår meningen i tankegangen og kan vurdere graden av holdbarhet i argumentasjonen. Her kan det være overgangsformer, noe særlig Paul Ricoeur har fremhevet i diskusjonen av det tyske skillet mellom å "forklare" og "forstå". En kausal forklaring åpner for meningsforståelse, og meningsforståelse kan blottlegge et årsak-virkningsforhold.

Endelig kan det være forståelse som forutsetter bare ett ledd: En setning eller et saksforhold fremtrer som selvinnlysende. En slik spontan evidens kan endevende tidligere forståelse, sette den på prøve til ny sammenheng blir forståelig.

Nå er det et kjernepunkt hos Levinas at bristen i Vestens metafysikk og kultur har vært at det fremmede er blitt underkjent til fordel for det kjente. To skikkelser i åndshistorien belyser dette forhold. Odyssevs, grekeren som dro til Troja med det forsett å hevne bortførelsen av Helena, for så å vende tilbake til Ithaka, og Abraham, israelittenes stamfar som på Herrens bud brøt opp fra det kjente for å slå seg ned i det fremmede, uten å vende tilbake.

Slik har det i Vestens metafysikk og kultur stått strid mellom det Samme og det Andre. Som kunnskapsmengden har øket, har det Andre tapt i anseelse, det Samme har trådt i det Andres sted. Vi har med Levinas' ord dyrket Odyssevs og glemt Abraham. Det er Vestens "desorientering" i begge betydninger av ordet: "forvirring" og "dreining bort fra Østen". Det er hemmeligheten, mysteriet ved å være i verden, som står på spill.

Man har minnet om at det finnes annen forståelse enn den intellektuelle, som Pascals "hjerteforståelse". Men å forstå med "hjertet", kan det skje på annen måte enn ved at noe ukjent integreres i noe kjent? Hva annet sier nestekjærlighetsbudet i den tradisjonelle oversettelsen - Du skal elske din neste som deg selv - enn at det kjente, din selvkjærlighet, skal utvides til å omfatte nesten?

Som et tankeverk av usedvanlig intensitet og konsekvens kaller Levinas' verk på forståelse. Det er spørsmål som må besvares, problemer som må avklares, "kilder" som må undersøkes.

Det gode ønske for nesten, forpliktende som et løfte, er overskuddet i forhold til forståelsen. Det gode ønske for nesten er "sympatien" i Levinas' filosofi, det unevnte som minner om "det hårfine, meget lette og nesten luftige" som Bergson fant midt i Spinozas geometriske begrepsverden.

Men å ty til ønsker, er ikke det i beste fall en dårlig erstatning for både teori og handling? Uten det gode ønske vil all nestetjeneste være mangelfull. Det er noe som kalles effektiv hjelp, den kan ikke unnværes, men den er utilstrekkelig. Det gode ønske for nesten gjenoppretter hans integritet, løfter ham over inngrepet å bli hjulpet: Er det ikke det Kirkegaard kaller å "vinne den Overvundne"?
Tone Marie Hanssen forteller i "Englevakt" (Vidarforlaget, 1994) om omsorgsarbeidet på et aldershjem: Der er på den ene side de reglementstro som utfører tjenesten i blott og bar forståelse av hva hvert alderstrinn trenger, i henhold til normaliteten; på den annen side, fremmedfuglen Nino, som går omkring med et godt ønske for hver enkelt, og likevel ikke med mindre flittige omsorgshender!

Det han savner i dette i hans øyne uovertrufne oppbud av værensforståelse, Heideggers "Væren og Tid", er det gode ønske for det enkelte menneske - medmennesket som blir borte i forståelsen av det "værendes væren".

Det er ikke sant at sannhet bare skjer når noe "skjult avdekkes". Sannheten - den første - er det etiske forhold at den Annen bønnfaller og befaler meg, og at jeg svarer med et ansvar som ingen kan overta for meg.

Overalt omgis jeg av annethet, denne råken i værens midte som mister sin skarphet i den Annens ansikt, hvor menneskeligheten - "væren som gråter" - tiltaler meg. Ansvaret er forholdet som den Annen kaller meg til, ansvaret som er svar bedre enn forståelsen.