Desember-gjest:
Frode Svane
Hugen opnar med dette eit nytt oppslag: Gjest denne månaden. Første gjest ut er Frode Svane, som har sagt seg villig til å vere "prøvekanin". Kvar helg 3-4 gonger framover vil eg leggje inn eit "påfyll" av svar og utspel frå Frode. Heile tida kan dei som vil, skrive direkte til Frode på adressa: swan@c2i.net
Samtalen med Frode vil vekse fram bolk for bolk, veke for veke. Her kan du trykkje deg direkte fram til bolken du vil lese:
BOLK 1 (1.des.2000)
BOLK 2 (8.des.2000)
# BOLK 1
Enok spurde: Frode, du
sit rundtom på kafear og teiknar på serviettar.
Flott om vi kunne få sjå ei slik teikning! Kva slags folk er det f.eks.
du sit saman med, og kva snakkar de f.eks. om?
Frode svarer: Det er
ikke hvilke som helst kaféer i Oslo, -
Min tegnevirksomhet på servietter skjer i Oslo på stamkaféene, først og fremst
Kunstnernes Hus og Lorry. (Men også av og til andre steder, på utekaféer om sommeren i
Frognerparken).(I London en gang laget jeg en hel serie, som var verdt å ta vare på).
På Kunstnernes Hus samles en god del venner og bekjente av meg: malere og andre
billedkunstnere (f.eks. Einar Papazean, Hroar Scheibler, Torger Pedersen, Per Richard
Olsen) og fotografer (f.eks. Kim Hartvig Gundersen, Jarle Ree), poeter og stuntpoeter
(f.eks. Stein Mehren, Bror Wyller), musikere (f.eks. David André Mareli, -
flamenco-gitaristen). Og andre "livskunstnere".
Sjakkspillere er en annen kategori jeg også møter ute, - noen av dem er også
kunstnere.(Arvid Eikvik, Kim, David André).
Det var gjennom slike bekjentskapskretser at "Det Bellmannske Skogsselskap"
startet, siden jeg i en periode hadde et lite "kryp inn" og mini-kontor i
Hegdehaugsvn., - rett bak Kunstnernes Hus.
På kaféene prater vi om ymse: det spørs hvem som er samlet der og da.
Enkelte ynder å kalle disse samlingene for "seminarer". Det dreier seg om
stamgjester i mer eller mindre grad, og stamgjester som trekker andre til seg, - for
vennekretsen vet at her er "de faste" å treffe.(Titt, du, inn i kroken til
venstre for inngangen når "Huset" åpner igjen. Der sitter "vi").
Temaene er ofte filosofi, religion, politikk, - det kan også bare være "siste
nytt" i kretsen eller glimt fra fjell- eller skogsturer. Det er mange folk i denne
kretsen som lever som enslige, og som bruker stamkaféen som sitt varme, nære sosiale
miljø. Og som sin "store stue". Det er også enkelte som er "på
utkikk" etter nye kontakter.
Min "serviettstemning" har en bakgrunn i min egen melankoli, men er
også basert på et monn av overskudd, som gjør at jeg kan sitte og være tilstede i
rommet og kommunisere med andre, - men allikevel også kan hente noe opp dypt
innenfra. Det er alltid "innenfra og ut"- tegninger, - ofte i vill fart, en
slags "automatisk skrift"-type tegninger, hvor jeg aldri ser motivet rundt meg i
rommet, men det kommer innenfra eller nedenfra. Noen ganger kan det være hele serier som
presser seg fram med samme type motivkrets (fugler, maya-landsbyer, masker, ansikter etc,
for å nevne noen temaer).
Dette uttrykksbehovet er alltid sterkere til stede når jeg har gått gjennom noe sterkt,
noe vondt, noe dyptpløyende, og har kommet litt over smerteterskelen.
Jeg bruker det kanskje ubevisst til å komme videre. Denne uttrykksenergien er et latent
behov og kanskje et redskap til å bearbeide følelsene mine, markere et nytt stadium
samtidig, ta frem noe i meg, som også er en dokumentasjon for meg selv som sier at jeg er
i ferd med å komme videre.
Når jeg en gang i blant har vært helt "raka fant", har jeg tatt med meg noen
serviettbilder på byen, pluss utstyr til å lage fler, og har solgt direkte fra bardisken
(Lorry) eller fra bordet på Kunstnernes Hus.
Når jeg kommer for å levere bestillinger, har det som oftest ført til at andre rundt om
på nabobordene også er blitt interessert og har kjøpt noen bilder.
Det er flere kunstnere jeg vet om som har brukt stamkaféene som sine beste
"salgsboder", f.eks. faren til kameraten min Philip, - Trygve Dammen, som var
billedhogger og brukte Teatercaféen. (Grafiker Jan Grimsrud, tegner og kelner Frode
Ystenes, Lorry).
Noen av mine serviett-tegninger ligger på nedenstående hyperlink:
http://home.c2i.net/swan/tegninger.htm
Bortsett fra to-tre tegninger, er alt her laget på servietter.
# BOLK 2
Enok skreiv:
Kjære Frode!
Gler meg stadig over at du ville vere Desember-gjest! Har du fått nokre
direkte tilbakemeldingar?
Eg går allereie og gler meg til neste "episode"! Du veit at du står
heilt fritt til å skrive i veg som du lystar. Om du vil ha eit innspel
frå meg, så kjem det her:
Reknar med at ein arkitekt, liksom alle andre yrkesgrupper, opplever
store forandringar i sin profesjon. Korleis? Nye krav, nye vilkår, også
nye muligheiter? Nye materialar, ny teknologi, ny organisering av
prosjekt, nye oppgåver?
Desse spørsmåla skal du ikkje bry deg dusta om, viss du veit noko heilt
anna du vil skrive om!
Eg skriv ikkje dette for å stresse deg, men "sullar" berre litt. Ta deg
tid og ver deg sjølv!
---------------------------
Frode skreiv:
Arkitekter blir skolert til å tegne og utvikle alt fra utedasser til
skolebygg og sykehus, - fra små reguleringsplaner til store byplanmessige
grep. Det er klart at ens egen praksis som arkitekt preges av det miljøet
og de systemene en arbeider innenfor. Store arkitektkontorer fungerer ofte
som gigantiske, "privatiserende" forsknings- og utviklingsmiljøer innen
visse spesialfelt (konkurransen er beinhard!), med mange hovedpersoners
mangeårige erfaringer og oppbygget kompetanse å høste av.
Det siste innen vårt fagfelt som sliter på humøret er de enormt store
dokumentasjonskravene som stilles til den minste byggeoppgave, slik at en
må fylle ut formularer som tilsvarer en liten bok, bare en skal
byggeanmelde en liten garasje. Mange av mine arkitektvenner er totalt
oppgitte over denne dreiningen av arbeidsinnsatsen, og noen trekker seg
endog litt vekk fra sin gamle praksis og over i områder der "kreativiteten"
kan overleve.
Selv har jeg arbeidet med relativt "små" oppgaver og har vært alene i alle
år, helt siden jeg startet mitt firma i 1977. Med små "sidesprang" innom
Byplankontoret i Oslo, Akershus Fylkeskommune, et 4-årig prosjekt i
Lørenskog kommune og et 2-årig engasjement i Helsedirektoratet.
Mine "småprosjekter" har stort sett bestått i hytter og hus (eneboliger,
rekkehus), små og store reguleringsplaner i fjellet (store og små,
gjennomtenkte hytteområder på Blefjell) og forandringsprosjekter knyttet
til barnehager og skoler, - der jeg også har beveget meg over i
landskapsarkitekten og installasjonskunstnerens mer frie arbeidsfelt. I
dette siste området har jeg også hatt anledning til å prege faget og delta
i bevisstgjørende opplæringsarbeid overfor arkitekter, landskapsarkitekter,
pedagoger og kunstnere.(Se f.eks. kurs Barcelona høsten 1998).
Jeg har også fått anledning til å "forske" i feltet "arkitekten som
pedagog", og hvordan man kan organisere en planprosess som en gjensidig
læreprosess.
Apropos: Spesialkompetanse, arkitekt Jan Inge Lindeberg som har deltatt
mye i Bellmanngruppen og var med på seminaret i Barcelona i 1998 (og er
sameier på tresnekka "Sara", som nå ligger på Hovedøya) vant i år sammen
med sine kompanjonger "Skolebyggprisen år 2000". (Norsk Form initiativ). Vi
gratulerer hjerteligst!
Ellers vil jeg ved denne anledning trekke fram noen av de arkitekter som
har påvirket mine holdninger til faget sterkest:
1) Arkitekt og professor Knut Knutsen, som virket på Arkitekthøyskolen da
jeg begynte der.
2) Arkitekt Antoni Gaudi med sitt enormt rike og organiske formspråk både i
bygningsmasser og i landskapsutforming, som vi overalt støter på i
Barcelona og i denne styrbyens omegn. (Se linken "Barcelona" på
hjemmesiden). Parc Güell.
3) Landskapsarkitekten Burle Marx fra Brazil, med sine rike organiske
landskapsutforminger, som også har et økologisk perspektiv, og som går den
japanske hagearkitekturen en høy gang, selv om denne også på mange måter
gir inspirasjon, spesielt når man ser den forankret i buddhistisk kultur og
Zen-ritualer.
Jeg vil gjerne avslutte med noen retningslinjer som arkitekt Knut Knutsen
satte opp for sin "humane arkitektur".
Husene bør formmesig være bygget på følgende:
a) Funksjonelt uttrykk, ønske om at rommene skal markere seg utad. Vinduer
formet i forhold til rommenes størrelse, rommenes bruk, rommenes egenverdi
som opplevelse.
b) Husene skulle kunne utbygges og endres etter behovet innordnet etter det
naturlige valgte formsprog (utgangsidé skuret).
Ordnet: rolig, stillferdig.
c) Hver oppgave er søkt løst med minimum av volum, avskrellet alt
unødvendig.
d) Dimensjonert slik at landskapet, naturens egenart og rytme, bevegelser,
blir fremhevet og forsterket også gjennom det oppløste fremmedlegeme.
e) Størst mulig hensyn til naturen ved å gjennomføre byggverket
underordnet, stille, "uvesentlig".
f) Forme like enkelt og naturlig som den virkelige bruksting i forhold til
materiale, konstruksjon og klima (kaldt, varmt, tørt, vått, vind).
g) Gjennomføringen av byggverket slik at det blir minimalt vedlikehold, og
slik at materialer kunne benyttes om igjen (intet kastes). Bygge slik at
det også blir minimalt energiforbruk for oppvarming osv.
h) Materialets egenart fremheves - det riktige materiale i forhold til
konstruksjon og formen. (Materialet velges, hvis mulig, av det som er minst
"verdens-ødeleggende".)
i) Når bygninger plasseres, søke å ødelegge minst mulig mark som kan gi
føde for mennesker og dyr. (Bygge hvor dette ikke er mulig). Det samme med
veier, flyplasser osv.
j) Stadig ha for øye at vårt land og noen få til har alt i forhold til den
øvrige verden, at vi er et utbytterfolk som lever på andres bekostning, og
at vi arkitekter driver med noe på siden av verden. Vi er skadeindividene
innen byggefaget.
k) Fri oss fra alt tidligere når det gjelder form, særlig fri oss fra
barokken og rokokkoen, fri oss fra den mentalitet som ligger bak
formsproget - som fremelsker ulikheten, øker fattigdommen og ødelegger
verden på flere måter.
Fri oss fra at det dyre er det som er pent.
Slutte å tilbe det uvirkelige som bare kan nåes av de ganske få.
Forakt eneveldet!
hytta