Vinter og sommer i Oslomarka

Vegviser: Frode Svane

alpene.jpg (77608 bytes)

                                        Maridalsalpene.

Lørdag 10.februar 2001
I dag lørdag 5 timers skitur. Kjapt ut av døra på Frysja i tolvtiden
og rett nordover over hele Maridalsvannet og videre opp til Dausjøen.
Tråkker nye spor så og si hele veien. Deretter tvers over jordene etter
nordenden av Dausjøen, forbi to gårder, og to nysgjerrige hester med
godlukt, og opp mot Martin Tranmælhytta, i det nordøstre hjørnet (nesten
inne ved Skard). Herfra en rimelig  hard bakke opp på kollen
nordøstover, deretter langs en åpen myr. Ned på den andre siden kommer
jeg inn på løypa i dråget som fører til foten av den uendelige, bratte
bakken, der jeg kjemper meg oppover i de villeste og bratteste Maridalsalpene i
retning Tømte. Bakken og inngangen inn til den krever nesten 1 times
kontinuerlig fiskebein med tråkking i løs snø, bratt oppover i et skarpt
dråg, der jeg bare av og til skimter solstrålene 20 m høyere stående på
høyre side av kløften. Jeg går rett opp nordover med sola stående i
sydvest.

Før jeg hadde kommet inn til selve hovedstigningen hadde jeg gått langs
et tettbevokst bekke- og myrdråg, stadig oppover, der det var like mange
trær spente som frosne, stramme buer, som det var rettstående trær, -
hvilket førte til stadige kronglete og kraftkrevende forbipasseringer i det
smale tråkket, - som etterhvert ikke lenger var noe tråkk. Den ene som hadde gått
foran her hadde snudd før de verste bakkestigningene tok til.
Det er naturreservat her, ja, - man kan forstå hvorfor. Ingen rasjonell
skogsdrift kan drives lønnsomt i dette hel-ville landskapet.
Et stykke oppe i dråget var det serier med grantrær som ved øyemål må ha
vært 60 m lange! Enda et stykke lenger opp var det et grønt isslott som
brettet seg ned over en bergside, antakelig en av de største frosne
mesterverkene i hele Nordmarka! Man tar seg en pustepause ved et slikt
enormt skue, og kroker seg fast med skiene så en ikke rutsjer baklengs
nedover. Enorme blokkfelt i hele dråget oppover, med mange flotte
hulemuligheter for alskens villdyr, også gauper! En av de nærmeste
kollene i Maridalens "alpemassiver" heter jo også Gaupekollen. Men det
er altså Mellomkollen jeg har til høyre for meg oppover.
1 time med kontinuerlig slit! Ikke rart jeg er gjennomvåt av svette på
toppen! Jeg drar opp til venstre helt øverst for å studere Tømtehytta,
en av Oslo og Omegn Turistforenings sist bygde hytter. Her er det
endelig opptråkkede spor. Det ser ut til at det er gjester der i dag,
men de er nok ute på tur. Tilbake igjen ned og inn på løypa som fører
meg til Tømte. Her på tunet tar jeg en iskald vørterøl opp fra sekken,
og den renner nesten kontinuerlig ned. Så rett ut på de velpreparerte
løypene med to spor som fører meg nedover i stor fart i retning Movatn.
Jeg har ikke så god glid, men farten er bra nok for meg. Det er kaldere
her. Den våte anorakken blir til et hardt ispanser. Likeså slår buksene
mot hverandre med nesten metalliske lyder. Jeg tenker på forskjellen på
å gå i slike "luksusløyper" og det å gå upptråkkede villmarksløyper.
Nede ved nordre Movatn stopper jeg litt opp og tenker de nok holder
lenge åpent på Sinober på lørdager, - så jeg drar inn i østlig retning og opp
velpreparerte bakker og løyper mot Sinober. Men jeg merker at strabasene
opp til Maridalsalpene har tatt på rygg og armmuskler.

Sinober er nesten full av turgåere fra sørlige utganger i Lillomarka.
Masse gode tilbud i salgsdisken! Jeg tar en hel vaffel med hjemmelaget
jordbærsyltetøy og rømme. Den glir ned på høykant. En varm solbærtoddy. Så på igjen med
den klissvåte anorakken. Den flotte lavvuen står på jordet nedenfor tunet
med snøen halveis opp på teltveggen. Der kunne det være fint å ta en
overnatting en gang med Bellmann-gruppen, tenker jeg.
Ruta videre hjem er nå klar: Kringletjern, Vennervann, og så på
høydedraget øst for Grytevanna rett sydover mot Solemskogen, herfra ned
til søndre ende av Grytevannet og ned mot Midtoddveien. Møte
solnedgangen her.

Flatene oppe ved Vennervann og Kringletjern lyser som av gull, med
blinkende krystaller så langt jeg med min nærsynthet kan se. Vel nede på
Midtoddveien, etter friske utforbakker, ser jeg etter sporet som jeg
tråkket opp nordover på Maridalsvannet. Maridalsalpene er nesten forsvunnet i en blå
dis. Men langt der oppe kan jeg skimte skaret som danner porten inn på toppen mot
Tømte.


Jeg er sliten det siste stykket ned forbi Øvre Frysja fossen. Jeg bærer
skiene rolig under armen. Planen er en varm badstu.



Søndag 11.februar 2001
I dag snør det tett, så det var godt jeg fikk meg den glitrende skituren
i går. Siden dagens valg ennå ikke er helt klare, setter jeg meg ned og skriver
litt mer til dere om "Maridalsalpene". Jeg begynte jo å tenke litt mere
på disse kollene igår, som dere så av mitt brev fra lørdagsnatta.

”Maridalsalpene” er det mest markante åspartiet som ligger lengst inne i
Maridalen. Du ser denne åsen fra alle kanter lenger sør i dalen, straks
du kommer opp på platået rundt Maridalsvannet. Massivet er delt opp i
flere kollepartier med klingende navn: Hansakollen, Gaupekollen,
Mellomkollen ---. Det karakteristiske ved åspartiet er de mange
stupbratte skråningene til flere kanter, særlig mot syd og vest.
Skråningene og stupene på disse sidene er i tillegg godt forsynt med
store steinrøyser og blokkfelt, som gjør oppstigningene herfra spesielt
tung.

Jeg har vært oppe på denne åsen mange ganger for å nyte den spennende
utsikten sørover i Maridalen og for å løpetrene i ville skogen. De
fleste turene har vært treningsturer oppe på toppen ved Hansakollen.
Skogbunnen her er på flere partier helt ren å løpe på, uten kvist og
kvas og med myk, fin mose. Det har ikke vært skogsdrift her. Det som
ligger på bakken er en god del store, gamle vindfall og rotvelter med
trollaktige figurtegninger. Et par turer husker jeg spesielt; - én med
datteren min Guro som treningskamerat. Jeg tok et bilde av henne inne i
et av de store, stødige rotveltene som dannet ”tak” og ”hule”.
Ved siden av stien som holder høyden i vestskråningen på Hansakollen,
kom vi plutselig over et renskrapt skjelett etter en ganske stor elg.
Den ene foten hang fortsatt igjen i en dyp, smal sprekk i berget. Der
hadde den antakelig kilt det ene forbeinet helt fast og aldri kommet løs
igjen. Kanskje brukket foten i fallet? Et langsomt og smertefullt
endelikt!

Vi som løper i skogen kunne leve oss inn i denne gamle traverens
skjebne. Mange sprekker og hull i berget kan være skjult av fin mose,
som lager effektive snublefeller. Det å ikke komme løs igjen, eller
snuble og brekke foten står for oss som litt av et mareritt. Men som
regel beveger vi oss i usikre områder med løperskritt som er så lette og
kjappe at vi aldri faller helt igjennom. Dessuten har vi  innøvde
reflekser på plutselige uregelmessigheter i grunnen.
En annen gang jeg løp oppe på Hansakollen alene, ble jeg plutslig vár en
stor elg som stod i motlyset og dampet bak en vegg av granlegger 30
lenger fram i løpsretningen. Den stod ørstille. Jeg stoppet opp. Dette
var uvant. Den måtte jo ha merket at jeg kom. Av de mer enn 200 elg jeg
har møtt på tidligere turer, hadde jeg aldri sett slik opptreden. Ventet
den på meg? Alle pleier å løpe raskt unna. Jeg stod stille og brakk en
tørrkvist jeg fant på bakken. Ingen reaksjon. Så en til, - og så enda
en, med høyere smell. Da, endelig tok den til å røre på seg, skrått ut
fra min løpsretning. Nysgjerrig løp jeg sekunder etter i samme retning
for å se hvor den tok veien. Og der på baksiden av kollen i skråningen
så jeg at den hadde meg seg en liten langbeint kalv nedover.
Hadde den gått i forsvarsstilling?

Jeg husker en dramatisk skitur fra toppen av Mellomkollen ned de
villeste bakkene i et av juvene mot sør. Det må ha vært bortimot 35 år
siden. Vi var en liten gjeng som hadde vært på en lengre tur, men vi
ville innom Mellomkollen. For der var det en kjentmannspost. Det var en
av de vintrene vi gikk mer enn 150 mil på ski. Vi var unge og ivrige og
deltok i Hermann Mehrens første kjentmannskonkurranse. De fleste av
disse turene bestod i å tråkke i løssnø opp til de høyeste toppene i
hele Oslomarka. Men tilbake til utforkjøringen. Det var en bakke vi ikke
kjente. Føret var hardt, med skare og isete løyper. Sportraséen var
trang og bratt og gikk enten rett ned eller i skarpe svinger. Og den var
lang! Mye lengre enn vi noensinne hadde vært med på. Krampa grep om seg
både i lår og leggmuskler. Men det var ingen muligheter til å stoppe
eller bremse! Det var bare å stå på, bruke alle krefter og mere til, -
og rope skarpt og høyt til seg selv: ”Du skal stå!”- ”Ikke falle!”, -
gang på gang! Trygt nede på flatene igjen ga enhver framdriftsbevegelse
krampe.

Når jeg drømmer om utforbakker i ettertid, er det denne høyst usikre
ferden på isføret jeg vender tilbake til.

Under krigen skal det ha foregått en del kamper her oppe i åsene mellom
gutta på skauen og tyske fottropper. Det skrives at de fleste norske
”geriljaene” kom seg unna i dette til dels uoversiktlige terrenget.
Langt bak på Hansakollen ligger det rester av et gammelt tysk flyvrak
fra krigens dager. Det er markert på orienteringskartet, og det er satt
opp et minnesmerke. Jeg har ennå ikke vært der.

Mer historie om Tømtekleivene.


Det er godt å ha noen spennende mål å se fram til.

Frode            som har e-post: swan@c2i.net                    

Til opningssida: Hugen


Frode har tidlegare skrive på Hugen om livet som kafé-teiknar og arbeidet som arkitekt. Unn deg ei reprise! Trykk på: Desember-gjest Frode