Den uendelige bakken opp i Maridalsalpene

skal herved også settes inn i sitt rette historiske perspektiv. På den øvre delen av ”skibestigningen” forrige lørdag kom jeg jo inn på restene av den gamle, bratte kløvveien fra Vaggestein til Tømte, kalt ”Tømtekleivene”. Havnedirektør Oluf Nicolai Roll som kjøpte plassen Tømte i 1847-49, hadde planer om å bygge et høyfjellssanatorium der oppe og trengte derfor vei. Han gjorde i 1851 en avtale med Jens Vaggestein om å bygge vei opp til Tømte, og 400 Spd. skulle han få for arbeidet. Veien skulle være 4,2 km lang, og den stiger 270 m. Veibredden skulle være 5 alen (3,15 m) bred, og det skulle være 3 alen (1,9 m) mellom hver stabbestein der det var nødvendig. Solide steinmurer ble bygget i de bratte partiene. Nicolai Roll solgte Tømte i 1855, og sanatoriet ble aldri bygget. Men veien var på plass. Seinere gardbrukere på Tømte har hatt mye strev med vedlikeholdet av veien. På de bratteste strekningene dro vannet, særlig om våren, med seg mye sand og grus. Runde stokker (skågarder) ble gravd ned på skrå med 2-3 m mellomrom for å lede vannet ut til siden. Veien starter nede ved Halvorsrud (rett ved Martin Tranmæl-hytta).
Den første bilen kom til Tømte omkring 1945-46 via denne bratte kløvveien! Hendelsen er skildret i Ferdinand Aars bok ” – å stjele dager fra livet –”, med undertittelen ”Friluftsliv i skjemt og alvor” (J.G. Tanums forlag 1963). Her kommer så den fornøyelige historien, men her skal først nevnes at brannvesenet med mye strev greide å få en firehjulsdrevet jeep opp disse bakkene til Tømte i 1953. Tilhengeren med utstyr måtte frakoples nede i bakkene, og det var heldigvis ikke brann. Tømte fikk ny vei fra veien mellom Liggeren og Movatn i 1980.

Ferdinand Aars historie:
”Regnet høljet ned da vi klatret opp i jeepen, captain Stokes, den britiske marineattaché, en norsk forbindelsesoffiser, sjåføren Baldevin og jeg. Jeepen så ut som et pinnsvin da alle fiskestengene var kommet på plass, og flere av oss satt mer utenpå enn oppe i jeepen.
Fra Maridalen går Tømtekleivene rett til himmels. Her og der ligner de på en sti, ellers er de nærmest svære steiner og ur med blautmyr på de små flatene mellom hver ny brattbakke. Men jeepen surret og skled og klatret som en flue oppover rette veggen, og på en eller annen måte kom vi opp, til voldsom forbauselse for folkene på Tømte, som aldri hadde drømt om å se et motordrevet kjøretøy der oppe.
Da vi skulle ned igjen ut på eftermiddagen, var den norske forbindelsesoffiseren som sunket i jorda. Men fiskestanga hans lå igjen i jeepen. Vi hadde ikke tid til å lete efter ham i tåka, for captain Stokes hadde invitert til middag om ombord med smoking og koner, så vi bordet jeepen og skranglet i vei nedover jordet.
Turen oppover var lei, men nedturen var mange ganger verre. Regnet hadde gjort alle steinene glatte som såpe, og myrhullene var ikke lenger myr, men vann. En gang gled jeepen sidelengs, og jeg oppdaget at det ene hjulet jeg satt over, svevet fritt i luften. Under var det ingenting et langt stykke, og tredve meter nedenfor stakk spisse og ondskapsfullt utseende steiner i været. Jeg kom til å se på den britiske marineattachéen akkurat da. Han satt foroverbøyd med hendene foran ansiktet. Captain Stokes snakket fisk med Baldevin og meg.
Nå har heldigvis jeepene drivkraft på alle fire hjul, så det lyktes sjåføren å få bilen inn på fast land igjen. Men da slo han også av motoren for å ta en sigarettpause og få nervene på plass.
Nede i Maridalen satt forbindelsesoffiseren på en skigard og ventet på oss. ”Det er enkelte ting ---”, sa han. ”Jeg har kone og barn hjemme, så jeg foretrakk å bruke bena nedover”.
Senere på kvelden, under middagen ombord, lente captain Stokes seg over mot Baldevin og meg. ”Rather an interesting trip today, wasn´t it?”
Men ved whiskyen efterpå erklærte marineattachéen at han hadde gått gjennom hele krigen uten å ha vært redd en eneste gang. ”Bare to ganger i livet har jeg vært virkelig redd”, sa han. ”Den ene gangen var da jeg skulle gå ned med et fly på Fornebo og ikke kunne komme ned på grunn av tåke og slapp opp for bensin. Den andre gangen var da vi skulle ned fra Tømte i dag. Men all right, det gikk, og jeg håper dere vil ta meg med på fisketur snart igjen”.

Et vådeskudd satte i 1849 en brå stopp for en ung dikters liv i Vaggesteinsåsen. Dette kollepartiet ligger rett foran inngangen til selve Tømtekleivene. Forfatteren var Bernhard Herre (1812-49). Hans små skisser og et novelleforsøk ble samlet av hans venner Asbjørnsen og Welhaven til et lite bind: ”En Jægers erindringer”.
Inntekten fra utgivelsen ble overført til Bernhards gamle mor. Dette lille merkelige skriftet kom ut i stadig nye opplag. Det har to kvaliteter- ekthet og en egenart som stadig tiltrekker lesere i den ene generasjon etter den andre:

”Naar man fra Brække i Maridalen lar sig
sætte over Vandet, er man snart inde i de
villeste Fjeldtragter, der paa seks, åtte
Mil findes omkring Christiania. Her er
Fjælderne mere udstragte og uveisomme end
noget andet Sted, og hvor Skoven afbrydes,
hindrer Siøer og Elve, Urer og Styrtninger
Gangen”.

”Aftenens dunkelhed laa over Fjælderne da
vi kom til Maridals-Hammeren, og, mens vi
gik op ad Stien, der fører til de Pladser,
jeg før haver nevnt, sank Mørket ned over,
men min Ledsager vidste at Stien var
opryddet. Natten var blank og deilig;
Himlen lyste kun med sine utallige Stjerne,
thi Maanen var ikke oppe!”

Bernhard Herre ble en ensom og innesluttet mann. Hans beste venner var hundene som fulgte ham på jaktturene i skog og hei. Han var preget av en vemodighet over ikke å bli forstått, og at hans kjære Camilla, som han elsket på avstand, hadde sterke følelser for Welhaven og ikke ham!
Novellen ”Skogene” rommer en virkelighetsnær skildring med en symbolsk, personlig underklang av hvordan et landskap er forvandlet av en veldig vårstorm, herjet og ødelagt. Alt er sorg, alt er stille, ingen fuglesang, ingen lurtoner mellom trærne. Det er hans egen skjebne, og hans død får et tragisk skjær. Bokens lyriske toner lyder fremdeles sarte og mollstemte til oss som stemningsbevegende musikk, nær 150 år etter at den ble skrevet.
 

(Fritt etter kapitlene ”Maridalen-litteratur og spill” av Rolf Rasch-Engh   og ”Samferdsel og veier” av Jahn Børe Johansen i boka ”Maridalen – vakker og verneverdig”, Grøndahl og Søn Forlag, Oslo 1989.)

Dette er linken Bernhard Herre og Oslomarkas historie.
Her finnes mange flotte bilder fra spennende steder i Oslomarka, også de
partiene jeg skriver om, der Barnhard Herre vandret sine siste dager,
http://www.kjentmannsmerket.org/

Frode

<<< Gjestetavle