" - det er forunderlig hvor mye barn oppdager for en."

Utdrag frå romanen "Blåskjellstranden" av Marie Hermanson

"Mamma, kom og se," ropte han der nede fra. "Her under er det en lang gang. Vi kan krype oppover berget. Under steinene. Vi kan kikke opp. Jeg ser himmelen. Det er kjempegøy."

Jeg hørte stemmene deres inne fra steinrøysa og prøvde å bevare roen. Igjen måtte jeg si til meg selv at klippeblokkene lå støtt fastkilt. Hadde de ligget stille i flere tusen år, holdt de seg vel stille den lille stunden det tok sønnene mine å ta seg fram der inne. Det var likevel en skremmende tanke at de hadde slike steinmasser over seg, og jeg pustet lettet ut da jeg så dem klatre ut av åpningen og vinke til meg fra den utilgjengelige plassen høyt der oppe, der Max tidligere hadde vist seg.

Guttene krøp flere ganger frem og tilbake i gangen. Selv la jeg meg på maven på klippeblokken ved stranden og kikket ned i den brede sprekken som var gangens åpning. Jeg så skjell, en tovet måkefjær og sand. Og et mørkt rom under blokken som lå nærmest. Jeg ville aldri ha drømt om å klatre ned og krype inn. Jeg har ansgt for trange rom. Jonatans betegnelse var gal, det var ikke en grotte. Det var rett og slett et rom under steinblokkene, som var dannet takket være de mindre steinene som holdt blokkene oppe.

Men hvorfor hadde ikke Anne-Marie og jeg på våre utallige opphold på stranden funnet denne severdigheten som guttene mine hadde oppdaget etter et kvarter?
Fordi ingen av oss var kommet på tanken å hoppe ned i en slik sprekk. Vi var kanskje ikke modige nok eller vitebgjærlige nok eller dumme nok til å utsette oss for den slags farer.

Men det er forunderlig hvor mye barn oppdager for en. Det slår meg ofte at de lærer meg mer enn jeg lærer dem.

I neste øyeblikk ble det et fryktelig leven der inne. Jeg hørte guttenes stemmer gjennom åpningene.

"Mamma! Vi har funnet et grottemenneske! Et skjelett!"

"Det er sikkert et dyr," sa jeg. "En mink, kanskje. Det er mye mink her."

"Se her, da!" Jonatans stemme var lenger borte nå.

Jeg speidet oppover klippeblokkene, og på ny stakk et hode opp på den umulige plassen.

Men denne gangen var det ikke et blondt guttehode med rød kaps som lo mot meg mellom kjempeblokkene. Det var et brungult menneskekranium med tomme øyehuler."

Dette utdraget frå romanen "Blåskjellstranden" av Marie Hermanson er ei avskrift etter medlemsbladet i Cappelens bokklubb, nr 5 2002.

Fotografiet av Marie Hermanson er henta frå nettoppslaget www.algonet.se/~marimats/mhsamtal.htm der Marie Perning har opphavsretten.

---

Til deltekst 7     Liste over deltekstar      Hugen