Utdrag frå boka:

Satterthwaite og jeg steg fra Mercedesens svale, avskjermede indre ut i klam, kvelende hete og et skybrudd av kakafonisk larm. Støyen kom et stykke borte fra. Den kom fra et sted som var ute av syne for oss, men den omga oss på alle kanter, som om den ble slynget ut av høyttalere, skjult i løvverket på kapoktreet som strakte seg ut over oss - en arytmisk, vedvarende slamring av tykk hud mot stål, gjennomskåret av høye, skingrende, stigende skrik. Ikke menneskelige, ikke dyriske, men noe midt imellom; ikke i smerte eller sinne, men noe av begge deler.

Etter en stund dempet slamringen og skrikingen seg til en ladet stillhet. Så begynte spetakkelet igjen, høyere enn før. Satterthwaite slo ut med hånden mot et hangarlignende, rustent tønnehus innerst på den inngjerdede plassen. "Det er visst ingen her i dag, unntatt disse sjimpansene," mumlet han.

Like ved, ut mot gårdsplassen av rød leire, lå en kompakt, firkantet bygning av umalt slaggbetong som lignet et militært forhørssenter og som Satterthwaite sa rommet administrasjonskontoret og laboratoriet. Han ba meg vente ved bilen og gikk inn i bygningen, for øyeblikket etter å komme ut igjen med et nøkleknippe som han rakte meg. "Egentlig skal det være en vaktmester her og passe på hele tiden," sa han bistert og førte an rundt hovedbygningen til en stor, skyggefull plass bakenfor, der tre små trehytter med veranda foran lå side ved side. Her var spetakkelet fra sjimpansene noe dempet, og for første gang siden jeg steg ut av bilen kunne jeg samle tankene og begynne å se og høre det jeg hadde foran meg.

"De var noen små Firestone-hus som ble bygd for de innfødte formennene. Vi fikk flytta dem og satt dem opp spesielt for amerikanerne som driver blodlaben," forklarte Satterthwaite.

Innvendig var hyttene identisk like - ett renfeid rom minimalt møblert med en smal seng uten sengetøy, et bord og to stoler, en kjøkkenbenk med en kokeplate, noen plastbøtter, nok servise og kjøkkenutstyr til to personer og et badeværelse på størrelse med et kott. Alle de tre hyttene var tomme og åpenbart ikke i bruk. Jeg valgte den som lå lengst borte fra sjimpansene.

"Kan ikke garantere vann eller strøm til enhver tid," sa Satterthwaite og smilte. "Men for det meste går det greit. Jeg skal undersøke med han vaktmesterfyren," la han til, så skyndte han seg tilbake til Mercedesens svale komfort og kjørte langsomt, nesten nølende ut av gårdsrommet, som om han håpet å bli sett av forbipasserende.

Jeg satte fra meg vesken i et hjørne. Mitt jordiske gods, i sin helhet. Så la jeg meg ned på sengen, utkjørt av reisen og den nådeløse heten og dagens mange forskrekkelser, og prøvde å få sove. Men det var umulig. Skrikingen og slamringen med metall fra tønnehuset var som en vedvarende ulykke, en kjedekollisjon i sakte film.

Til bakgrunnsinformasjon og omtale av boka

Russell Banks: Elskling - Omsett av Bodil Engen - 388 sider - Pax