Antonin Artaud:
Det dobbelte teater
Oversettelse, kommentarer og etterord ved Kjell Helgheim
Eit utdrag frå
kapitlet "Teatret og pesten":
Teatret og pesten
Arkivene i den lille byen Cagliari, på Sardinia, inneholder
beretningen om en forbløffende historisk hendelse.
En natt i slutten av april eller i begynnelsen av mai
1720, ca tyve dager før skipet
Grand-Saint-Antoine’s ankomst
til
Marseille og dets lossing som falt sammen med den mest fantastiske
eksplosjon av pest som noensinne er beskrevet i byens annaler, hadde
Saint-Rémys, Sardinia visekonge, hvis beskjedne gjøremål som monark
trolig hadde gjort ham særlig mottagelig for de mest ondartede
virus, en særlig opprivende drøm: han drømte at han var smittet av
pesten og han så i drømme hvordan pesten herjet i hans lille stat.
Når denne landeplagen utfolder seg, går
samfunnsstrukturene i oppløsning. Enhver orden bryter sammen. Han er
vitne til alle former for moralske utglidninger, til psykologiens
sammenbrudd, inne i seg hører han sine kroppsvæsker syde, de spaltes
og ødelegges, og under en svimlende inntørkning av materien blir
kroppsvæskene tunge og forvandles litt etter litt til kull. Er det
da for sent å avverge landeplagen? Selv om han er ødelagt,
tilintetgjort og organisk pulverisert, forbrent like inn i margen,
så vet han at man ikke dør i drømme, og at viljen gjør seg gjeldende
inntil det absurde, at den kan fornekte det mulige og forvandle
løgnen så den blir til sannhet.
Han våkner. Han skal vise at han kan gjøre ende på alle
disse ryktene om pest, denne stanken av et virus fra Orienten.
Et skip som forlot Beirut for en måned siden,
Grand-Saint-Antoine, ber om om å få anløpe for lossing. Da er det
visekongen gir sin vanvittige ordre, en ordre som blir oppfattet som
sinnssyk, absurd, idiotisk og despotisk både av folket og av kongens
rådsmenn. I hui og hast sender han noen mann ut med losbåten mot det
skip som han formoder er smittebærende, med ordre om at
Grand-Saint-Antoine skal forlate byen for fulle seil, ellers vil den
bli skutt i senk med kanoner. Det er krig mot pesten. Den despotiske
kongen gikk rett på sak.
For øvrig
må man legge merke til at denne drømmen påvirket ham med en
usedvanlig kraft, all den tid han, på tross av folkets hån og
omgivelsenes skepsis, nådeløst holdt fast ved sine ubarmhjertige
ordrer og satte seg ut over ikke bare menneskers rettigheter, men
også den alminnelige respekt for menneskeliv, og alle nasjonale og
internasjonale konvensjoner, som ingen tar hensyn til ansikt til
ansikt med døden.
Hvorom all ting er, fotsatt skipet sin rute, la til land
i Livorno og seilte deretter inn i Marseille havn hvor det fikk
tillatelse til å losse.
Hvor det ble av den pestsmittede lasten, kan ikke byens
havnemyndigheter gi noen opplysninger om. Man vet så noenlunde
hvordan det gikk med mannskapet, det var slett ikke alle som døde av
pesten, og de overlevende flyktet i alle retninger.
Tekst på omslaget av boka:
Antonin Artaud
(1896-1948), den franske forfatter,
teatermann og kulturkritiker, er i dag mest kjent for sitt hovedverk
om teater: "Le Théatre et son Double" - Det dobbeltet teater -
en samling essays, forelesningsmanuskripter, manifester og brev,
skrevet i perioden 1931-35, utgitt i bokform i 1938. For første gang
foreligger dette verket i norsk oversettelse.
Artaud var på mange
måter en surrealistisk opprører som går voldsomt til angrep på
Vestens rasjonalisme og fragmentariske kulturforståelse. Han
kritiserer Vestens teater som etter hans mening er litterært og
psykologisk - og fullstendig avsporet - og som han vil erstatte med
et besettende "Grusomhetens teater" med vekt på fysiske
uttrykksmidler og med et ganske spesielt repertoar.
Artaud har vært en
betydelig inspirasjonskilde for mange retninger innen det
eksperimentelle alternative teater i etterkrigstiden.
Oversettelse,
kommentarer og etterord ved
Kjell Helgheim - professor i
teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.
Solum forlag - Oslo 2000
ISBN 82-560-1238 - 2
Teksten ovanfor er skriven inn av ein gjesteskribent på Hugen.